Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!
Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.
I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.
På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.
Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.