Det begynte med at jeg en morgen kom forbi kjøkkenkroken på jobben og oppdaget at en av mine kolleger ryddet og vasket etter en bøling mennesker som, fordi oppvaskmaskinen var full av rene tallerker, hadde sett seg nødt til å sette de skitne tallerknene sine på benken i stedet. Siden det burde være unødvendig at en person rydder etter tretti andre, hengte jeg opp en liten lapp med forslag til mer hensiktsmessige prosedyrer for bruk av kjøkkenet. Jeg jobber med datanerder, så jeg valgte et språk de ville forstå:
Koden er pseudokode, ikke et kjent språk. Det gikk naturlig nok ikke lang tid før noen hadde klaget på syntaksen, med en fin rød krøllunderstreking. Over de neste dagene fulgte, med ujevne mellomrom, nye innlegg i diskusjonen om kodens funksjon og gyldighet.
Det neste som fulgte var en ny versjon i Haskell, som dessverre er gått tapt. Men litt senere kom en versjon i Lisp:
Og selvsagt et utvalg i økende grad perifere språk. Først Assembly og BF, og mitt siste bidrag, Whitespace:
Syretesten på programkvalitet er selvsagt om programmet utfører oppgavene etter intensjonen. Dessverre kan det se ut til at det fremdeles gjenstår noe arbeid på dette punktet, muligens med implikasjoner helt ned på designnivå.