elektroniske pistler fra kjøkkenet

I dag tok jeg en seinere buss enn jeg pleier. Bussen jeg pleier å ta om morgenen er som regel drøyt fem minutter forsinket i morgentrafikken. Likevel står vi der som sauer hver morgen, kommer presis eller til og med et par minutter før, selv om vi vet at bussen ikke kommer før minimum fem minutter senere. Jeg tror nesten det er en slags samvittighetsgreie. Hvis jeg ikke møter opp tidsnok ifølge rutetiden, fortjener jeg da egentlig å få være med bussen?

Men altså. I dag tok jeg en seinere buss. Denne bussen var omtrent femten minutter forsinket. Massevis av tid til å fundere, spekulere og filosofere, med andre ord. Jeg er nemlig en av dem som ikke har noe imot å vente. Noen ganger går jeg med vilje tidlig til en avtale for å få tid til å vente litt. Men akkurat det å vente på bussen gjør meg irritabel. Jo lenger ventetid, jo lenger tid til å analysere min egen irritasjon.

Først av alt: Hvem er det egentlig jeg er irritert på? Det er ikke bussjåføren. Det er jo ikke hans feil. Stort sett, i alle fall, jeg antar at bussjåfører forsover seg akkurat som andre folk. Men det vet jeg jo ikke noe om der jeg står.

Med bussjåføren eliminert vurderte jeg bilistene, eventuelt politikerne. Men dette blir for store grupper. Jeg har ikke mental kapasitet til å være irritert på hver enkelt bilist som bidrar til trafikkaoset, og jeg innser at politikerne ikke kan veive med en hånd for å fjerne trafikken. De bygger bybane. Jeg gleder meg.

Da gjenstår det bare en ting å være irritert på: Bussen. Ikke den fysiske bussen av metall og gummi, men den abstrakte entiteten bussen. Da jeg studerte brukte vi gjerne forskjellig skrifttype for å skille mellom en forekomst og en ide. Ideen fikk gjerne blokkbokstaver. Altså: Det er bussen jeg er irritert på.

Da jeg var kommet så langt var bussen ennå ikke kommet. Like greit, for jeg var ikke ferdig å filosofere. Neste punkt på programmet: Hvorfor er jeg irritert?

Det enkle svaret er “fordi bussen er forsinket”. Men det skraper bare i overflaten. Kun pedanter og autister blir irritert av forsinkelsen i seg selv, som en forstyrrelse av regulariteten i dagen. Som sagt har jeg ikke noe imot venting i seg selv. Så hvorfor blir jeg irritert av å vente på morgenbussen?

Det er ikke fordi det er ubehagelig å stå og vente. Jo, noen ganger er det det, hvis jeg har kledd meg for dårlig eller blitt overrasket av regn. Man skulle tro at bergensere visste bedre enn å være uforbederlige vær-optimister, men noen av oss er standhaftige. Men som regel, og også i dag, er jeg kledd etter vær og temperatur. Jeg hadde skjerf, lue og regntøy. Det var ikke kaldt, jeg var ikke våt, og selv om jeg lengtet etter kaffekoppen på kontoret hadde jeg det ikke egentlig ubehagelig.

Problemet er at jeg jobber fleksitid. Det betyr at det ikke gjør noe om jeg blir forsinket på jobb. Men det betyr også at et kvarter kastet bort på busstoppet blir et kvarter lenger på jobb. Da kommer jeg hjem (minst) et kvarter seinere, og får et kvarter mindre av den ganske korte tiden jeg har å rutte med mellom hjemkomst og leggetid. Hvis jeg er hjemme halv seks, er det litt over en time til Iris skal legge seg. Det er ikke så lenge.

Så til jul ønsker jeg meg mer tid. Jeg vet ikke helt hvor den skal komme fra, men den står i alle fall på ønskelisten. Øverst. Jeg liker tiden jeg tilbringer på jobben, og jeg liker tiden jeg tilbringer hjemme, og jeg liker tiden jeg har for meg selv. Det er ikke fordelingen mellom dem som er problemet, men at det ikke er nok å fordele. Kanskje dette er det endelige beviset mot Guds eksistens. Eller kanskje bare beviset på at han ikke er så flink å planlegge som folk påstår.