Jeg nevner babygrøt i en bisetning. Eller kanskje noen ser meg putte litt av den moste poteten min i munnen på babyen.
“Hvor gammel er hun?” spør de. Som regel andre foreldre, til små eller større barn.
“Fire måneder”.
“Du har begynt å gi henne grøt?” Det er sikkert bare jeg som hører den misbilligende tonen.
“Ja, hun får litt smaksprøver”. Sannheten er at hun får en hel porsjon grøt og en hel porsjon moste grønnsaker. Hver dag.
Hun tok aldri flasken med morsmelkerstatning vi prøvde å introdusere, til tross for mange forsøk med forskjellige flasker, smokker, melketyper. Gummismokk er ikke mat, mamma, det er jo noe alle vet. Samtidig ble hun sultnere og sultnere, etter hvert våknet hun nesten annenhver time gjennom hele natten. Søvntortur for både liten og stor. Hun var trøtt, grinete og sulten. Og så ble det grøt å få.
Etter litt tid med innkjøring og opptrapping av porsjoner spiser hun nå to store måltider for dagen, grøt og grønnsaker, med glupende appetitt. Hun sover tolv timer i strekk. Og hun er blitt så blid! Mette unger er mye blidere enn sultne unger, pussig nok.
Helsemyndighetene har sitt å si om denne praksisen. Som kjent skal det fullammes til seks måneder. Med den eldste bøtte jeg på samvittigheten med å blande grøtpulveret i utpumpet morsmelk. Denne gangen gjør jeg ikke det engang. Her går det i kokt vann. Og det er til og med gluten i grøten.
Men ikke si det til noen.