elektroniske pistler fra kjøkkenet

Jeg var og handlet nye penklær i dag – kjole, jakke, sko, strømper, the works. Jeg er ikke så glad i å handle klær, spesielt ikke når jeg må. Men under handlerunden kom jeg forbi en hylle med en oransje ullgenser på, som var på tilbud til 100 kroner. Siden jeg ikke var ute etter ullgenser, så gikk jeg forbi. Men etter en liten stund måtte jeg tilbake og hilse ordentlig på den. Jeg fant ut at jeg og denne ullgenseren kunne bli riktig gode venner, om vi bare fikk sjansen. Så jeg adopterte den. Nå er genseren hjemme med meg, en myk og deilig oransje genser med masse hals.

En stund før jul begynte maskinen min å hikke. Av og til byttet den til batteridrift selv om strømmen var plugget i. Litt upraktisk, men litt riksing på ledningen så gikk det over. Etter hvert ble det verre, og jeg mistenkte brudd i strømkabelen. Derfor kjøpte jeg ny strømadapter, som viste seg å ikke løse problemet. Nå kunne maskinen bytte mellom strøm og batteri flere ganger i sekundet, noe som resulterte i at skjermen (som sparer strøm i batterimodus) flimret ustanselig mellom lys og mørk.

Etter en samtale med Dell support ble jeg og kundestøttemannen enige om at problemet lå inni maskinen. Det viste seg at for å løse dette problemet måtte hele hovedkortet byttes, noe de ville ha 8000 kroner for. Som nevnt tidligere har jeg ikke serviceavtale på maskinen. Men jeg syntes likevel det var ganske drøyt å skulle betale 8000 for å skifte hovedkort i en to år gammel maskin som kostet over 18000 ny, når det var svært lite sannsynlig at jeg selv hadde forårsaket problemet.

Derfor sendte jeg en mail til reklamasjonsavdelingen (en adresse de ikke har på sidene sine, men som jeg hadde fra forrige reklamasjonsrunde) der jeg forklarte at jeg mente dette dekkes under kjøpslovens bestemmelser om varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Den forrige reklamasjonssaken min tok over en måned, så jeg ventet ikke svar med det første. Til min store overraskelse fikk jeg telefon på formiddagen den tredje arbeidsdagen etter jeg sendte klagen, med beskjed om at jeg hadde fått medhold og at maskinen skulle hentes hos meg.

Maskinen ble hentet, og nå, to og en halv uke etter reklamasjonsmailen ble sendt, har jeg den her igjen, med nytt fint hovedkort uten strømproblemer. Det nye kortet har ny BIOS og nytt innebygget nettverkskort, men ellers virker det likt. Kudzu oppdaget endringen av nettverkskort under oppstart og spurte om jeg ville fjerne oppsettet for det gamle og legge til oppsett for det nye, uten noe mer dill.

Det er fint å kunne starte mer enn en håndfull xtermer, emacs og en nettleser samtidig. Det er behagelig å kunne kjøre vmware igjen. Det er godt å ha en stor skjerm med plass til mye på. Livet foran skjermen blir ganske begrenset med bare 64MB RAM til rådighet. Men jeg skal ikke snakke stygt om min gode gamle Fujitsu-Siemens Lifebook, den har vært en trofast støtte gjennom periodene Dellen har streiket.

Tredje juledag. Den store byttedagen.

Jeg begynte friskt på Vestkanten, der jeg fikk byttet et fint, men overflødig vaffeljern i en eggkoker og noen andre småting (bakerist, ny stekespade, sprutlokk til stekepanne). Deretter gikk jeg ned en etasje for å sjekke pris og tilgjengelighet på kjøkkenmaskinen jeg hadde sett meg ut – en Kenwood Major KM600 Mega. Etter å ha stått i kø et kvarters tid for å få snakke med en som jobbet der, fikk jeg vite det jeg trengte.

Jeg tok bussen til Bystasjonen for å bytte en for liten genser på G-Sport. De kunne fortelle meg at dette merket førte de ikke, jeg måtte gå til G-Sport i Gågaten. Taktisk nok fant jeg ut at det kanskje var like greit å ringe dit først, i stedet for å gå helt bort dit og finne ut at de heller ikke hadde dette merket. Ganske riktig, de kunne fortelle meg at det var bare G-Sport på Lagunen som hadde disse gensrene.

Videre til Clas Ohlson, der jeg skulle bytte et USB-kort i en strømforsyning. Men kortet fikk jeg ikke byttet uten kvittering, og strømforsyningen hevdet de at de ikke hadde. Så jeg tok bussen videre til Nesttun. Busskortet mitt mangler en sone for å komme så langt, og sjåføren forlangte for mye betalt for overgangen, det vil si hel minstetakst i stedet for bare mellomlegget. Jeg gadd ikke krangle.

På Nesttun skulle jeg bytte et par votter som var for små i et par hansker. Men de eneste hanskene de hadde som var store nok til mine nokså lange fingre var langt utenfor budsjettet. Jeg endte opp med en fin, knalloransje paraply i stedet.

Siden jeg først var på Nesttun fant jeg ut at jeg like godt kunne ta bussen videre til Lagunen. For de som ikke er kjent i Bergen kan jeg fortelle at Lagunen ligger 25 minutters busstur fra sentrum, og billetten koster 38 kroner. Jeg venter i spenning på at Bergen kommune skal innføre fast takst og fjerne den kaotiske soneinndelingen. Sjåføren på bussen mellom Nesttun og Lagunen ga meg i det minste riktig overgangspris.

På Lagunen fant jeg et kart over kjøpesenteret (det er diiiiiiiiiigert) og tok meg fram til G-Sport. Men der kunne de fortelle at denne genseren var ikke kjøpt der. Da jeg insisterte på at jeg hadde blitt fortalt at G-Sport på Lagunen førte dette merket, mente de at den sikkert var kjøpt på den andre G-Sport på Lagunen, som visstnok skulle være i en egen bygning på andre siden av parkeringsplassen på motsatt side av senteret.

Jeg fant fram dit, og der ville de endelig ta imot genseren. Jeg byttet den i et sett superundertøy på tilbud, en boks impregneringsvoks til fjellstøvlene mine, og et par tynne innerhansker i merinoull som faktisk var store nok til hendene mine selv om de var one-size.

Tilbake i hovedbygningen ruslet jeg innom Obs! for å se etter en tretten liters suppekjele som var avertert på tilbud før jul. Den hadde de ikke lenger, så jeg kjøpte en bakepensel, en is-kaffemokka, to rundstykker og et blad som jeg satt meg ned og leste i mens jeg ventet på bussen tilbake til sivilisasjonen.

Så var det tilbake til Vestkanten, kjøpe med meg den fine kjøkkenmaskinen, og så hjem. Den har kjøttkvern som jeg kan lage fiskekaker med, og den kan elte store tunge brøddeiger.

Rundetid: Fem og en halv time.

En vis mann sa en gang at hvis du eier mer enn fem ting, eier tingene deg. Jeg begynner visst å bli rene aksjeselskapet.