Ut-av-skapet-opplevelse: Jeg, en synestetiker

8. februar 2009

Jeg var sju og et halvt år da jeg fikk briller første gang. Jeg hadde aldri klaget på synet, jeg trodde jo det skulle være sånn. Det viste seg at jeg hadde minus en hel del i brillestyrke – nøyaktig hvor mye har jeg glemt, siden synet har forverret seg mange ganger siden den gang, men det var i alle fall mer enn minus fire.

De nye brillene førte til en rekke oppdagelser. Jeg oppdaget for eksempel at trær har individuelle blader, at trehus består av planker, og at noen hadde vært lur nok til å skrive foran på bussene hvor bussen skulle til. Dette var ikke mangler jeg hadde savnet før, jeg var jo vant til at det jeg så, var slik verden så ut.

På samme måte har jeg aldri tenkt over at jeg kan ha synesteti. Jeg har lest om synesteti før og vært fascinert av fenomenet – tenk, tall med farger! Men mine tall har alltid vært fargeløse. Derimot har jeg et litt spesielt forhold til enkelte andre abstrakte systemer, spesielt formallogikk og datasystemer. For meg består et datasystem av komponenter av ulik fasong og utstrekning, plassert romlig i forhold til hverandre. En kan være avlang og sentralt plassert et lite stykke borte fra meg, en annen komponent i systemet er liten, kubisk og plassert like ved meg nede i venstre hjørne. Komponenter som virker som de skal framstår som annerledes enn komponenter med kjente feil. Ingenting har farger, og jeg kan ikke skifte kameravinkel. Rommet befinner seg alltid foran meg innenfor det som er mitt synsfelt, alltid sett fra samme vinkel. Det å lære et nytt datasystem består i å finne ut hvordan hver komponent ser ut og hvor den skal være. Jo mer kjent jeg blir med en enkelt komponent, jo mer detaljert og definert blir den.

Det har ikke slått meg før ganske nylig at det er noe spesielt ved dette. Jeg har egentlig ikke tenkt over det i det hele tatt. Det er bare sånn. Tenker ikke alle sånn? Men det gjør de visst ikke. For folk flest er visst datasystemer like flate som tall er for meg. Så jeg begynte å lese litt om fenomenet, og fant ut at synestesi dekker enhver sammenblanding mellom to eller flere sanser og persepsjoner. Den klart vanligste handler om tall, bokstaver og farger, men det er heller ikke uvanlig å se tall plassert romlig. Og det viktigste, det trenger ikke dreie seg om tall.

Det er vanskelig å plassere seg selv i andre menneskers hjerne. Når jeg har lest om synestesi tidligere har jeg instinktivt klart å visualisere plasseringen av tallene i rommet selv om jeg ikke vanligvis tenker på dem slik, men jeg har ikke helt klart å se for meg hvordan det skulle være å tenke på et tall som “rødt”. Akkurat like vanskelig er det å skulle tenke seg en måte å tenke på datasystemer på som ikke plasserer dem i rommet foran meg. Hvordan ser dine datasystemer ut?

Fitte og feminisme

4. februar 2009

Virrvarr har lest Råtekst på nytt, og undrer seg på om det har skjedd noe som helst på feministfronten de siste ti årene. Jeg begynte å svare i en kommentar, men det ble litt langt, så det dukker opp her i stedet:

Da Råtekst kom, var den på mange måter en revolusjon, fordi den var skrevet av jenter som tok feministbegrepet i sine egne hender. Råtekst var del av en strømning som startet sent på nittitallet og gjorde det greit for jenter å snakke om fitte og cash, ikke bare om seksualisert vold og likelønn. Nå må jeg tilstå at jeg ikke har lest boken, men jeg fulgte interessert med i mediedebatten rundt utgivelsen.

Om Virrvarrs nyutgitte bok Jenter som kommer hadde blitt gitt ut for ti år siden, ville den blitt gjenstand for en mediestorm på samme nivå som Råtekst og Fittstim ble det. Nå, ti år etter, førte Jenter som kommer riktignok til en del avisanmeldelser (den handler tross alt om sex), men digert oppstyr og lange debatter om forfatternes personlige og politiske motiver, slette eller vellykkede utførelse og det feministiske prosjekt generelt har vi ikke fått. Og det er faktisk en god ting. Det betyr at vi har kommet et stykke siden sist. Det har blitt mindre omdiskutert å være feminist, flere grupper kan forholde seg til feministbegrepet, og det er mer aksept for forskjellige måter å være feminist på.

Dette er ikke noe som kom ved et slag over natten da debatten herjet for ti år siden. For fem år siden var vi bare halvveis dit vi er nå. Og vi er neppe ved målet ennå, hva nå målet egentlig er.

For fem år siden hadde jeg en interessant debatt om feminisme på det gamle Dominion-forumet, i anledning 8. mars-toget i Bergen i 2004, der Venstre  ikke fikk lov av arrangementskomiteen å bruke en parole med teksten “Slipp puppene mine fri”.

Flertallet i parolekomiteen mente at Unge Venstres parole var for provoserende og at den kunne oppfattes som om den støttet kvinnebildet som pop- og pornoindustrien har skapt. Unge Venstre sier at utsagnet «Slipp puppene mine fri» var spisset, men at det skulle fremheve og fremelske mangfoldet blant kvinner, et mangfold de føler manglet i de andre parolene.

[Helene Z. Skulestad] mener at mange kvinner ikke kjenner seg igjen i det kvinnesynet som fremmes i 8. mars-togene og at det er skadelig for likestillingskampen at det ikke er rom i toget for annet en sosialistiske kvinnesyn.

Jeg postet et foruminnlegg om saken på Dominion-forumet, noe som utløste en interessant diskusjon. Jeg gir utdrag fra de sentrale delene av debatten under. De som vil lese hele i kontekst kan følge linken. Min motdebattant “longwinter” skrev i sitt første svar:

synes ikk dere som har skrevet under denne rubrikken at parolene til akp, sv, palestinakomiteen og ottar («Kriminaliser horekundene», «Støtt palestinske kvinner – riv apartheidmuren».) har en smule større politisk og dagsaktuelt grunnlag enn Unge Venstres “Slipp puppene mine fri”? jeg mener hvem faen sier noe sånt uanz? for meg er den helt uforståelig og isåfall med et minimalt politisk budskap. hvorfor i svarte vil de være med på 8.mars feiring i utgangspunktet? er det i det hele tatt en kampsak for Unge Venstre at puppene deres skal være frie? eller er dette ordspill som gjør en spøk av at kvinner ikke er like frie som menn i enkelte sammenhenger her i norge? jeg har ingeting i mot at unge venstre kommer i 8.mars tog, poenget er bare at parolen/slagordet deres suger hest. denne skaen handler faktisk ikke om noe mer enn det. hvis dere vil ta et annet spørsmål i stedet, som hvorfor i helvete folk er feminister, så skal jeg heller ta det derfra.

Dette innlegget synes jeg forklarer godt hvilke problemer vi har hatt med mangfold innenfor feminismen. Det er ikke det at “erke-feministene” var uenig med oss. Det var langt verre, de forsto nemlig ikke problemstillingen i det hele tatt. Gjennom en slik ensretting fikk de monopol på feministbegrepet, og fremmedgjorde et flertall av kvinner som hadde andre meninger. I mitt svar avsluttet jeg min replikk med:

Men ved å legge monopol på feminismebegrepet på denne måten murer 8.mars-komiteen seg inne i en mental kombinert burka og berlinmur. Ingen meninger ut, ingen meninger inn. Og for all del, ikke vis naken hud.

Litt senere i debatten får jeg motsvar:

trenger vi mer seksuell frigjøring her til lands? er det virkelig noen som synes at de blir sett ned på hvis de kler seg sexy eller utfordrende eller har et aktivt sexliv? jeg tro ikke kan dra seksuell frigjøring for jenter lengre enn det den har blitt i Norge. Spørsmålet er om det er POSITIVT sånn folk oppfører seg i den sammenheng.

Jeg svarer tilbake:

Ja, jeg tror faktisk vi trenger mer seksuell frigjøring. Eller for å være mer spesifikk: Vi trenger en *annerledes* seksuell frigjøring. Det er fremdeles slik at kvinners og menns seksualitet blir behandlet på totalt forskjellig vis. Og jeg synes det er nedstemmende at selv på venstresiden (som jeg regner meg selv for å høre til) skriker man “porno” og “kvinnefornedring” straks kvinner og pupper nevnes i samme setning. Dette stigmataet er det jeg vil til livs. Jeg vil ha frihet til å snakke om puppene mine like mye som gutta snakker om sine baller.

Om det generelt er for mye seksualisering av samfunnet er en litt annen debatt, selv om også den debatten er verdifull. Det jeg snakker om her er rett og slett likestilling. Likestilling bør også gjelde seksualitet, ikke bare lønn og utdanning.

Jeg innledet den fem år gamle debatten over med å skrive “Er det rart jeg ikke er feminist?” På de siste ti årene har vi, om ikke annet, oppnådd at jeg selv nå synes jeg kan identifisere meg med feministbegrepet, og til og med at det går an å si fitte og feminist i samme bok uten å få feministpolitiet på nakken.

Om å bæsje på leggen

4. februar 2009

SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?

Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil.  Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?

Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken.  Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.

Rabarbra

3. februar 2009

Peppermynte og rabarbraPå kontoret mitt har jeg en peppermynteplante som jeg har fått av min plantende venninne. I potten var det en mystisk knoll av ukjent opphav, som plutselig begynte å spire i forrige uke. Etter en ukes tid var spirene vokst nok til å kunne identifiseres, og hadde en umiskjennelig likhet med rabarbra. Ikke alle kan skryte av å ha rabarbra på kontorpulten sin!

I anledningen bringer vi i dag et dikt av André Bjerke:

Fru Kobros Hubro

Fru Barbro von Kobro
som bodde på Ljabru,
hun matet sin hubro
fra Ebro med tebrød,
men det fikk den feb’r av

Gi hubro’n rabarbra!
sa dyrlege Hambro
Er det bra for hubro’n?
sa Barbro von Kobro

Ja, gi deres hubro
kantabrisk rabarbra
istedenfor tebrød,
og abra-kadabra!
vil hubro’n fra Ebro
bli frisk som en sebra,
fru Barbro von Kobro!
sa Hambro.

Formål: Forlegging

29. januar 2009

Jeg sitter her i morgentimene og koser meg med Forskrift om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling. Der står det blant annet:

Aksjelovens bestemmelser om de ansattes rett til representasjon i styre og bedriftsforsamling skal gjelde for alle aksjeselskaper, dog skal de inntil videre ikke gjelde for:

1. Selskaper som driver forlegging av aviser.

Jeg ser for meg dette aksjeselskapets formål:

Å forlegge aviser, herunder misting, gjemming, bortstikking, malplassering og overdragning til tilfeldig kafegjest, samt  andre tjenester som naturlig hører sammen med disse.

Alt det som ikke blir gjort

26. januar 2009

Hver dag går jeg og legger meg og har ikke fått gjort halvparten av alt det jeg hadde lyst å gjøre. Det er jo så masse å lese, og skrive, og strikke, og så mange bilder å redigere og publisere, og så mange programmer jeg vil programmere og så mange mennesker jeg vil imponere. Jeg er helt boblende full av alt mulig som jeg ikke har tid eller krefter til å ta tak i. Derfor blir Jens Bjørneboe dagens dikter, om veien og målet:

Ynglingen

Og jeg som skulle være som en pil!
På vei mot målets høye helligdom
som bare skyttens stille jegersmil
allvitende og nådeløst vet om!

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med!
Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved

så jeg i morgenlysets purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):
At selve tvilen er jo offerstedet.

Helseministeren leverer inn avskjedssøknad

26. januar 2009

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen: - Snåsamannen kurerte min sønn

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen leverer i dag inn sin avskjedssøknad på forsiden av VG. “Snåsamannen kurerte sønnen min”, kan han melde. Det viser seg at ungen har hatt kolikk, ministeren ringte Snåsamannen, og – du vil ikke tro det – kolikken gikk over!

Jeg griper anledningen til å anbefale boken Bad Science av  Ben Goldacre. Den burde vært pensum i skolen. Hvis du ikke forstår hva som er problemet med at den øverste sjefen for vårt helsesystem ikke bare tror på, men offentlig fremhever healing, bør du lese den. Og hvis du forstår det, kan du godt lese den likevel. Det er faktisk en del nytt stoff der selv for velskolerte skeptikere, og vil gi deg enda flere argumenter for å overbevise mindre skeptiske medmennesker om alternativmedisinens mangler.

Tåkefulle ytringer

25. januar 2009

Jeg henger litt etter i svingene, den siste uken har vært hektisk. Derfor har du sikkert lest dette i en annen blogg allerede, eller for den saks skyld i nærmeste avis. Regjeringen ønsker nemlig å fjerne blasfemiparagrafen, men utvide loven om hatefulle ytringer. Nå skal “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” legges til i straffelovens §185. Denne loven omfatter i dag trusler og hat-ytringer på grunn av etnisitet, seksuell legning, funksjonshemning – og dessuten religion og livssyn. Det er altså snakk om utvidelse av et allerede eksisterende vern – og, om jeg tolker regjeringens pressemelding korrekt, et utvidet vern som kun skal gjelde religion og livssyn, ikke de øvrige gruppene som er dekket i paragrafen.

Et lovvern for spesielle, utvalgte grupper i samfunnet er problematisk i seg selv, fordi det alltid vil finnes grupper som er utelatt. I teorien skulle ikke en slik utvelgelse være nødvendig. Det er historiske og symbolske årsaker til at man har valgt å gi et ekstra sterkt vern til grupper som i praksis har vært spesielt utsatte.

Dernest er det en sentral forskjell mellom punktet om religion og livssyn og de øvrige tre punktene. Svart, funksjonshemmet og homofil er noe du er, mens religion og livssyn er noe du velger.  Det ligger noe selvsagt i at man skal slippe å bli hetset og truet for egenskaper man ikke har valgt selv og ikke kan velge bort. Det er mer problematisk (men ikke nødvendigvis galt) å gi et lovvern til grupper som defineres av et valg – et valg om å tro på en gud, eller en annen gud, eller å ikke tro på en gud.

Nøkkelen her er hva vernet består i. I dag nevner loven trusler, forhånelse,  hat, forfølgelse og ringeakt. I seg selv gir dette rom for ganske vid fortolkning. I praksis har domstolene vært svært restriktive med å dømme etter denne paragrafen, som alltid må veies opp mot ytringsfriheten. Man kan bare spekulere i hva regjeringen ønsker ved å utvide vernet for religion spesifikt. De har nemlig vært svært ulne i forhold til hva de faktisk ønsker å oppnå. Fortolkningen av loven skal nemlig avgjøres senere, i en “ikrafttredelsesproposisjon”. Man skal altså vedta en lov uten å vite hva man vedtar. Det i seg selv bør få varselklokkene til å ringe.

Du kan signere et opprop mot lovforslaget på opprop.info.

Vanedyr

21. januar 2009

Jeg er litt skeptisk til folk som ikke har vaner. Jeg nærer faktisk en dyp mistro til dem. Har de ikke røtter i livet? Hvordan kan man stole på dem da?

Sokker, for eksempel.  Man tar da vel ikke et tilfeldig sokkepar fra skuffen om morgenen? Det skal være rutiner for sånt. Rekkefølge på hvilke par man bruker først.

Og kaffe. Det finnes mennesker som trykker på en tilfeldig styrke-og-mengde-knapp på kaffeautomaten. Ikke fordi de liker å variere, men bare fordi det ikke er så farlig. Det kommer jo kaffe ut. Jeg trykker på den samme knappen hver dag. Den beste kaffen. Den riktige kaffen. Hvis noen andre tar med kaffe til meg og velger en annen type, er det greit. Men hvis samme person henter kaffe flere ganger, og kommer tilbake med en helt tilfeldig type hver gang, så er det litt forstyrrende. Slike mennesker er jo fullstendig uberegnelige! Hvem vet hva annet de kan finne på?

Kjærlighet oppstår ikke ved samleie

18. januar 2009

BT trykker i dag mitt siste motinnlegg til Nina Karin Monsen, basert på min forrige bloggpost om temaet. De har kuttet og endret en hel del i teksten jeg sendte inn. Den er blitt mye snillere i tonen, de retoriske grepene mine henger ikke sammen lenger, og det føles i det hele tatt ikke som min tekst. Men tittelen de plukket ut, “Kjærlighet oppstår ikke ved samleie”, oppsummerer i det minste innlegget mitt på en god måte, mye bedre enn tittelen på bloggposten det er basert på. Der har jeg visst noe å lære av mediefolket.