Morgenkaffe
18. september 2009Jeg har valgt
14. september 2009Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.
Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.
Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.
Adjektiv
14. september 2009Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.
Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:
Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.
Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.
Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.
Det er ikke mulig å vite, men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.
(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)
Flaks og uflaks: Et regnskap
10. september 2009Uflaks: Det er ikke helg
Flaks: Vekkeklokken ringer til rett tid
Uflaks: Finner ikke hårstrikken fra i går.
Uflaks: Finner ingen annen hårstrikk heller.
Flaks: Finner et hårbånd som delvis modererer problemet.
Flaks: Kommer oss avgårde til barnehagen i noenlunde rett tid.
Uflaks: Punkterer idet vi ankommer barnehagen.
Flaks: At punkteringen ikke skjedde tidligere, så jeg i alle fall får levert uten videre problemer.
Uflaks: Barnehagen ligger på stedet som er lengst mulig unna a) hjem og b) jobb/sykkelbutikk.
Uflaks: Det er fåfengt å skulle prøve å få med sykkel på buss i rushtiden.
Uflaks: Må trille sykkelen hjem.
Uflaks: Bestemte meg for gummistøvler selv om det var fint vær, fordi det var meldt regn til jeg skulle sykle hjem igjen. Gummistøvler er vonde å gå langt i.
Flaks: Det kommer en buss akkurat idet jeg triller forbi busstoppet nærmest hjemme. Jeg låser sykkelen fast i busstopp-skiltet i stedet for å gå helt hjem med den.
Uflaks: Bussen er smekkfull.
Flaks: Klarer såvidt å skvise meg inn på bussen.
Uflaks: Bussen har sauna-aktige kvaliteter. Blir svett og klam.
Flaks: Kjøper sjokoladecookie på Deli de Luca på vei fra bussen til jobb, fordi det er så synd på meg.
Flaks: Tok med aeropressen på jobb.
Flaks: Finner hårstrikk i kontorskuffen.
Uflaks: Må sitte lenger på jobb i dag fordi jeg kom seint.
Flaks: Er faktisk bare en drøy halvtime forsinket.
En marginal overvekt av uflaks, altså. Men det er mulig aeropressen og sjokoladecookien samlet vil utgjøre en dobbeltstemme. Så da er vi i null.
“Ikke et sikkerhetsproblem” – Ikke bra nok
1. september 2009Politiets nye nettsider får hard medfart i dag. Dagbladet formidler mange gode poenger fra flere eksperter, og VG påpeker at sidene er et eneste stort sikkerhetshull. Man skulle tro at sikkerhet var et viktig kriterium for utvikling av nettsidene til en av de samfunnsinstitusjonene som er aller mest avhengig av etterrettelighet og folkets tillit. I stedet ser det ut til at politiet og deres konsulenter mangler enhver forståelse for grunnleggende IT-sikkerhet. De har slengt hele nettstedet på https – antakelig i den tro at det øker sikkerheten – men ligger (eller lå, det ser ut til at noen har vært ute og plugget hull nå) fullstendig åpne for kryss-side-skripting.
Selv når feilene blir påpekt forstår de ikke alvoret i saken. Prosjektleder Tore Engen uttaler til VG at det “ikke er et sikkerhetsproblem” at Politiets nettadresse kan benyttes til videresending til andre nettsider. Dette til tross for at dette åpner for at hvem som helst kan lure brukere til å sende informasjon ment for politiet til en helt annen mottaker – for eksempel anmeldelser og sensitive henvendelser. I tillegg kan hvem som helst legge ut informasjon som ser ut til å være gitt av politiet, noe Nettavisens skjermbilde fra politi.no demonstrerer på humoristisk vis.
At disse feilene finnes er i utgangspunktet ille nok. Men at prosjektets leder står og sier at disse gapende sikkerhetshullene er bagatellmessige og antyder at de vil bli fikset mest for å slippe at folk maser om det, er urovekkende.
Når det gjelder prisen, som mange har harselert over, er han like avfeiende. “De fleste tenker på nettside for en liten bedrift på ti personer. Der kan man slippe unna med 500 000 kroner i utviklingskostnader.” sier han til Dagbladet. Dersom Engen kjente fagområdet så godt som han burde ville han vite at ingen bedrift med ti personer bruker en halv million på nettsidene sine. De fleste bedrifter på denne størrelsen ligger nærmere fem tusen kroner, bedrifter med sterkt informeringsbehov og svært interaktive nettsteder kommer kanskje opp i femti tusen, altså en tiendedel av den “fillesummen” som nevnes.
De fleste med kompetanse på området forstår at et nettsted med slike dimensjoner og (forhåpentligvis) utbyggingsmuligheter som Politiets er ikke kan utvikles på en måned av en fjortis som sveiver noe sammen av WordPress og noen tilfeldige plugins, og heller ikke kan kjøre på en server satt sammen av brukte deler plassert i en kjeller et sted. Men derfra til 25,6 millioner er det et langt steg. Med bedre prosjektplanlegging burde disse kostnadene kunne vært redusert en hel del.
Når det er sagt, fortjener de litt ros også. Noe av kritikken har gått på at sidene framstår som om de var laget for ti år siden. Jeg mener det enkle designet er et godt utgangspunkt. Det er ikke nødvendig å bruke mengder av bilder, videoer, javascriptmenyer og fancy web2.0-magi for å lage funksjonelle, informative nettsider (selv om man kan lure på hva de brukte all tiden og pengene på når de ikke brukte den til å lage dilldall). Sidene fungerer godt for svaksynte og er fullt funksjonelle selv om man skrur av både bilder og javascript. Man får håpe (med de summene som er brukt på hardware og software, og det litt pussige grepet med å legge css, bilder og js på hvert sitt eget domene som en form for last- eller forespørselbalansering) at tregheten til sidene er et forbigående problem som vil bli fikset med noen enkle justeringer av flaskehalser i løpet av de neste dagene.
Når det gjelder informasjonsformidling, er ikke utformingen like heldig. De mange pressemeldingene på forsiden kunne med hell vært lagt på en egen underside, eventuelt med visning av den nyeste pressemeldingen i en boks på forsiden. Forsiden burde vært dedikert til formidling av svar på de spørsmålene folk har når de går inn på sidene. Både side- og toppmenyen ser ut til å være greit sortert, sammen med de fire temaboksene, men alle pressemeldingene tar hovedfokus og forkludrer informasjonen i menyene. Her burde de lært av andre offentlige etater som NAV og Lånekassen, nettsteder med liknende formål og bruksmønster som Politiets.
Alt i alt? Noen lyspunkter, men dette er rett og slett ikke bra nok, uansett pris. Andre offentlige etaters nettsider løper i sirkler rundt denne satsningen. Jeg forstår at det er lett å i første omgang gå i forsvarsposisjon og avfeie kritikk når man er stolt over prosjektet man har lansert. Når støvet har lagt seg håper jeg prosjektleder og hans medarbeidere tar til seg det som kommer fram i media i dag med et åpent sinn, og lar seg påvirke i det videre arbeidet med nettsidene. Det meste av kritikken er svært konstruktiv, og bunner i et ønske om bedre nettsider.
Eksempel på inder
28. august 2009Blogginspirasjonen er i en bølgedal igjen. Det er mye styr å flytte. Det er fremdeles store mengder kasser overalt og enkelte objekter vi vet må være et sted men er fullstendig ute av stand til å finne. Og presskannen min er knust. (Det skjedde riktignok før flyttingen, men det har ikke vært anledning til å skaffe ny).
På den annen side har jeg rukket å klippe gresset (bortsett fra kantene, ettersom det ikke fulgte med kantklipper), og plantene mine koser seg skvett ihjel i vinduskarmen på kjøkkenet. Den ene chilien har massevis av nydelige, hvite blomster, og erteblomstene har erstattet blomster med strihårete små ertebelger.
I jakten på inspirasjon til noe mer spennende å skrive om (jeg har nemlig lyst å skrive, jeg vet bare ikke helt om hva) bladde jeg gjennom gamle kataloger med bilder. Der fant jeg et avisutklipp jeg har scannet for sikkert omtrent ti år siden. Hvor genuin historien er aner jeg ikke, men eksemplene får meg til å humre hver gang.
Femten mann på død manns kiste
23. august 2009
Litt egenreklame må til:
Som mange, men ikke mange nok, vet om, driver jeg og den gale mullaen og en liten håndfull flinke hjelpere med et lite prosjekt på si, der vi forsøker å presentere for allmuen hva som rører seg i de akademiske sirkler når man kommer til temaer som vampyrer, satanisme, konspirasjonsteori og varulver. Nå har Absalong, ved hjelp av den talentfulle Tini Malitius, fått ny design og blitt en hel del penere enn før. Ta en titt!
Og når du tar en titt, så legger du raskt merke til hva som skal skje om bare et par dager: nemlig nå på tirsdag, 25. august. Da tar vi nemlig for oss pirater i all deres maritime utfoldelse. Piratolog John Færseth kommer for å dele av sine kunnskaper, og vi har fått plass til en liten konkurranse også. Nøyaktig hva premien blir avslører vi ikke før kvelden opprinner, men det kan hintes om at Telltale Games er inne på sponsorsiden. Det blir muligheter for å få seg både rom og mer landkrabbevennlige forfriskninger, og selvsagt temariktig musikk fra våre faste DJer. Kom kom! Og ta med en venn med trebein!
Ap? Sp? SV? Venstre? Hjelp!
11. august 2009Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.
La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.
Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.
Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.
Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter. Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?
Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.
Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?
Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.
Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.
Post-elektronika
9. august 2009Jeg lurer litt på hva snuppa kommer til å høre på når hun blir stor nok til å orientere seg i jungelen av musikksjangere. Konklusjonen ble at det sikkert blir noe fælt som ikke er oppfunnet ennå.
Men er det egentlig plass til nye musikksjangere, eller blir alt herfra bare krysninger av allerede eksisterende stiler? Hva har vi egentlig i vente de neste ti-tyve årene? Jazz-grønsj? Barokk-ska? En ting er sikkert, vi kommer garantert til å få post-elektronika. Snart.
FrP – en forfulgt folkerase?
9. august 2009FrP har en godt innarbeidet ryggmargsrefleks for å tre inn i offerrollen når noen er uenige med dem. Sutreleppen kommer fram, og vedkommende politiker er enten rystet eller dypt sjokkert.
I dag er det FrPs generalsekretær Geir Mo som er på ferde. Komponist Jørund Fluge har nemlig nektet artisten Asgeir Borgemoen å bruke hans låter på et FrP-arrangement. Begrunnelsen er at han ikke ønsker å stille opp for et parti som ønsker å redusere kulturstøtte og gjøre arbeidsvilkårene vanskeligere for ham som komponist.
Noen av oss vil anse dette som et åpent og ærlig politisk standpunkt. Men generalsekretær Geir Mo synes det er det tåpeligste han har hørt, og fortsetter:
Når det gjelder komponisten, foreslår jeg at han sender et forslag til regjeringen om merking av alle FrP-ere, slik at han kan spytte på dem når han ser dem.
Jeg tror faktisk ikke jeg har noen ytterligere kommentar.