Jeg har en tendens til å våkne midt på natten og bli liggende og tenke på noe. Det går gjerne litt tid før jeg oppdager at jeg er våken. I natt oppdaget jeg plutselig at jeg lå og sang inni meg:
Hjernen sover, hjernen sover, i sitt lune hi
Den er ikke farlig, bare man går varlig
men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg.
Jeg tror knapt jeg noensinne har lest så få bøker som i år. Barn, full jobb og ti sesonger av Stargate SG-1 har kuttet altfor mye ned på lesetiden min. Men noen har det nå blitt. Den observante leser har fått med seg at jeg fører liste. Opptil flere bøker på listen er vrøvl jeg i ettertid innser at jeg kunne ha spart meg for. En god del bøker er ikke på listen fordi jeg begynte på dem men aldri fullførte. Jeg har blitt flinkere til å styre fullføringsmanien og legge fra meg bøker jeg ikke liker.
En fullstendig usortert liste har ikke verdi for andre enn meg selv. Jeg er alltid på utkikk etter bokanbefalinger, så her kommer noen av mine egne, basert på hva jeg har lest i år:
Jeg elsker biografier. Hvor mange av oss har ikke ligget under dynen med lommelykt og pløyd seg gjennom Historien om-bøkene på barneskolen? Jeg husker at jeg begynte på den om Marie Curie en lørdagsmorgen før jeg sto opp. Da klokken var ett var boken ferdiglest, jeg fremdeles uoppstått og svimmel av frokostmangel. Denne biografien om Stalins tidlige år kan også anbefales, den er velskrevet og gir et spennende og ganske nyansert bilde av de hendelsene og personene som førte fram til den russiske revolusjonen. Med på kjøpet får du et tidsbilde av Georgia på slutten av 1800-tallet.
Har du ikke vært borti denne serien? Begynn på begynnelsen. Her får du den gode, gamle hardbarkede, forsofne detektiven – akkurat slik han skal være, med et lite tillegg av magiske evner – i et samtidig Chicago befolket av vampyrer, alver, trollmenn og andre overnaturlige grupperinger. Hver med sin egen agenda. Her finner du fantastisk menneskekunnskap, intrikate historier og neglebitende action i samme bok. Og det aller, aller beste er at det er flere bøker. De blir faktisk til og med bedre utover i serien.
Ok, denne er for spesielt interesserte. Spesielt om du leser den på svensk. Den er gammelmodig i språket og tung å lese selv om den er kort. Men jeg lar meg sjarmere likevel. De er så søte, disse bohemene til Strindberg!
Det er flere av de andre bøkene på listen som også er lesverdige. Men styr unna Orson Scott Card – A war of gifts. Den er meningsløs og irriterende. Jeg elsker Ender-serien. Denne lille boken er bare et forsøk på å uttvære Ender-universet. Han kunne spart seg den.
Hopp gjerne over Gert Nygårdshaug – Afrodites basseng også. Jeg leste den ferdig fordi jeg tross alt var nysgjerrig på hva som ville skje til slutt, men det viste seg at slutten var ganske antiklimaktisk og banal. Underveis ble jeg tvunget til å irritere meg over en belærende skrivestil, stadig avbrutt av forfatterens egne betraktninger rundt skriveprosjektet og hagen sin. Hvis du absolutt må lese en av bøkene hans vil jeg heller anbefale Mengele Zoo.
Første halvpart av Anne-Kat Hærland – Krig og fred og religion og politikk og sånn er morsom i små doser, men ikke føl deg forpliktet til å lese hele. Ha den på do.
Mange blogger har hatt flotte julekalendere i desember. Jeg kan spesielt anbefale Maren sin. Jeg har ikke hatt julekalender på bloggen min, men jeg laget faktisk en privat en bare for meg selv. Den teller ikke ned til julaften, men til det aller viktigste: Juleferien! Jeg har nemlig juleferie fra i ettermiddag av.
Følg med, følg med: Er det juleferie?
Som lovet i forrige post, en usensurert kavalkade av gamle skolebilder:
Barnehage:
1. klasse:
6. klasse:
9. klasse:
Videregående, 1. klasse:
Videregående, 3. klasse:
Russ, fra klassebilde og skolebilde:
Jeg har aldri blitt tegneserietegnet av noen. Ikke engang av sånne gate-karikaturtegnere som alle har en barndomstegning av seg selv fra. Ikke nok med det, da jeg var liten hadde jeg så spesielt navn (det har jeg fremdeles, navnet altså) at jeg aldri fikk ting med navnet mitt på. Når Elisabeth i klassen fikk kopp med “Elisabeth” på og Terje hadde termos med “Terje” på satt jeg der med mine ensfargede kopper og termoser i matpausen. Jeg har med andre ord hatt en traumatisk barndom på grunn av dette. Ok, kanskje ikke så veldig traumatisk. Men jeg ønsker meg fremdeles en tegning av meg selv! (Termos med navnet mitt kan jeg sikkert bestille på nettet et sted)
Og så kommer Virrvarr og lover tegninger av medbloggerne sine. Ikke alle sammen, men tre stykker, de tre med den beste begrunnelsen. Med andre ord sitter jeg her og hopper i stolen og ønsker meg Virrvarrtegning! (*hopp hopp*)
Men Virrvarr kjenner meg jo ikke så godt. Hele poenget med sånne tegninger er jo å fange essensen i en person i noen streker. Det minner meg forsåvidt om at jeg har tenkt å scanne inn skolebilder av meg selv og lage en liten bildeserie, fra femåringen med altfor tjukt hår til bolleklipp, via den kortklipte sjuåringen (å, som jeg gremtes hver gang jeg gjennom oppveksten ble tatt for å være gutt! Det varte forresten helt til jeg ble over tyve), til videregående-eleven med mosegrønn cordselebukse og trafikklyshår i gult, rødt og grønt. Russebildet er forresten også ganske fint. Jeg hadde ikke russedrakt, så det var aldri noen unger som spurte meg om russekort. Derfor har jeg nesten alle fremdeles, de ligger i en eske et sted.
Men hvem er jeg, sånn egentlig? Jeg liker å strikke og bake og høre på punkmusikk. Min venn Didrik har kalt meg husmorpønker. Jeg drev en gothklubb i mange år. Jeg elsker søte bøker og lange bøker og populærvitenskapelige bøker og en hel haug med andre slags bøker. Da jeg var liten leste jeg gjerne tre bøker på en dag. Jeg leste bøker mens jeg gikk i butikken. Ska og punk gjør meg glad og energisk, men musikksamlingen min inneholder veldig mye annet også som jeg er minst like glad i.
Jeg er pragmatiker til fingerspissene og uforbederlig optimist. Når det oppstår krise og kaos er jeg den som setter foten ned og sier “okei, da har vi ikke det vi trenger til å gjøre det sånn som vi tenkte, så da gjør vi det på denne måten i stedet”, og så blir det sånn. Men jeg tror ikke jeg er så flink til å la være å overkjøre mer beskjedne folk når jeg blir ivrig. Av og til har jeg bedt om unnskyldning for det. Jeg burde sikkert gjort det oftere.
Av og til lurer jeg litt på hvor bra ting jeg kunne gjort her i livet hvis jeg hadde siktet på å gjøre mitt beste på noen få felter i stedet for å gjøre veldig mange ting godt nok. Men så innser jeg at det er egentlig ikke noen vits i å lure på, for det er ikke meg og det vil uansett aldri bli sånn. Jeg er et surrehue som aldri klarer å konsentrere meg om bare en ting av gangen. Til gjengjeld har jeg fått være med på veldig mye gøy. Jeg har en tendens til å slenge meg på ting før jeg har tenkt over om jeg virkelig tør og vil dette. Men nyttårsforsettet mitt er å bli flinkere til å snakke med tilfeldige fremmede om ingenting spesielt. Og å bli tegnet av Virrvarr.
(Tillegg: Jeg glemte forresten å ta med noe om mitt forhold til tegneserier som var et kriterium i konkurransen. Her viser jeg til posten min fra forrige uke om søte piker. Og så må jeg få lov å nevne at Moonshadow sannsynligvis er verdens søteste og tristeste tegneserie)
Pøbel finnes det over alt, ikke minst på nettet. Nå er det min blogg som har blitt nedgriset av tagging, og den som har tagget meg er Arnfinn. Historien går som følger:
Så da er det vel bare å brette opp ermene:
Og så var det delen der jeg skal tagge videre. Eller tikken, som det heter på norsk. Nå har dette memet vært rundt mesteparten av den norske bloggosfæren allerede, så det er ikke så mange igjen å ta av. Men: Katla og Bård: Tikken!
Jeg nevnte Tank Girl for et par bloggposter siden. Alle som kjenner meg godt vet at det er nøyaktig to jenter jeg kunne vurdert å skifte fil for: Tank Girl og Heidi Marie Vestrheim. Onde tunger kunne finne på å hevde at jeg er litt enspora i smaken. Til ære for disse tungene bringer vi i dag en atskilt ved fødselen-bildereportasje:
– Standardmadrassene vi har i dag er definert som gode nok.
Altså: Noen ambulanser har bedre madrasser enn andre. Dette er urettferdig (sett inn bevrende underleppe her). Derfor senker vi oss ned på minste felles multiplum, slik at alle får vonde madrasser. En seier i rettferdighetens navn! Nå føler sikkert pasientene i de andre ambulansene seg mye bedre behandlet enn før.
Følg med for neste episode i føljetongen, der det besluttes at barneavdelingen ikke lenger får motta leketøy og klovnebesøk, fordi dette ikke tilbys til alle avdelinger ved sykehuset.
Å strikke er omtrent som å blogge. Eller omvendt. I alle fall nå som web 2.0 har kommet til strikkeverdenen. Jeg snakker selvsagt om Ravelry – et strikkesamfunn med alle bjeller og fløyter man kan vente seg av et moderne nettsted. Man kan klikke rundt i timevis og se på, kommentere på og legge til i favorittlisten eller strikkekøen sin de mest fantastiske, humoristiske, dystre, imponerende, tidkrevende og hakedroppende tingene folk har laget, milevis over eget ambisjons-, tålmodighets- og talentnivå. Timer man selvsagt egentlig kunne brukt på å strikke noe like fint selv, men i stedet sitter man der og samler på ting man har lyst å strikke til listen blir veldig mye lenger enn bolen på genseren man holder på med. For ikke å snakke om sokken som ikke har kommet lenger enn opplegg og fordeling på fire pinner.
Og det er altså litt som blogging. Jo flere blogger jeg leser, jo mer får jeg lyst å blogge selv, og jo mer prestasjonsangst får jeg. Det blir jo aldri like bra og engasjerende som de beste bloggerne der ute. Men man får synge med den stemmen man har. Kvekk kvekk!