Totalt kom det seks bidrag fra fem innsendere i kjærlighetsdiktkonkurransen. Ikke så veldig mange, men nok til at det ble ganske god spredning i innhold og stemning. Siden det ikke var så mange kan jeg kommentere alle sammen.
Hallvord bidrar med to: Islandske Maístjarnan og Vinje-diktet Den Dag Kjem Aldri. Jeg er fryktelig glad i revolusjonsdikt og -sanger, og Maístjarnan er en flott tekst. Den faller likevel litt utenfor kriteriene, som la vekt på romantikken. Selv om revolusjon som fenomen er mye belemret med romantisering, føler jeg at det aspektet av kjærlighet som kommer fram i revolusjonsviser som denne ikke først og fremst er romantikk.
Den dag kjem aldri, derimot, er vel en slags romantikk. Det er et fint og litt vemodig dikt. Jeg har dessverre aldri vært noen stor Vinje-tilhenger, antakelig mest fordi jeg lar meg forstyrre av inverterte setninger. “Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” treffer meg bedre omskrevet til mer direkte tale: “Eg gløymer deg aldri”. De beste diktene for meg er de som er likefram i språket, men som likevel klarer å si mer enn det som skrives.
Om språket sperrer for meg hos Vinje, så er det mangelen på tekst mellom linjene som ikke treffer meg hos Elizabeth Barrett Browning og How do I love thee. Det er direkte både i språk og innhold. Det er en sterk kjærlighetserklæring, men mangler det lille ekstra som kiler meg under hjertevingene.
Carey’s poem (I do this paragraph in English, so she can read it) is closer to what I was looking for. It is absolutely romantic, speaking of those moments just at the beginning, when you don’t know. Romance is all about that tingling before there’s love. Still, it is fairly down to the point, more an account of one person’s feelings than a freeze-frame of a moment in time. I understand and appreciate it, and I’ve been there, but it doesn’t make me go there emotionally in a snap. These kinds of things are subjective, of course. But it’s my contest 😉
Janne skriver personlig og sterkt. Det kan kanskje kalles romantikk, eller kanskje heller et vrengebilde av romantikk. Det handler om de samme forventningene og usikre, kanskje motstridende følelsene man kan ha. Sånn sett er det et godt bidrag. Men den eneveldige jury fastslår at det ikke kiler i den romantiske nerven.
Dersom noen har telt, vil de ha kommet fram til at det gjenstår ett bidrag. Og med det kårer jeg vinneren. Unni har sendt inn Gunnar Reiss-Andersens Det Sner, som jeg ikke kjente til fra før. I tematikk og dramatisk oppbygging er det ganske likt diktet jeg innledet konkurransen med, og juryen vil ta eventuelle beskyldninger om lyrisk forutinntatthet opp til nøye vurdering. Men i tillegg til selve innholdet falt jeg for rytmen i diktet. Hvert vers avsluttes og nærmest oppsummeres av et nydelig firestavelsers punktum, som til sammen klarer å få fram alt det som finnes av håp, usikkerhet, avmakt og opprømthet som henger mellom de som er nyforelskede, men ikke helt tør si det høyt ennå.
Unni får noe fint i posten, eller kanskje mer sannsynlig i hånden neste gang vi møtes, og det eneveldige jurymedlem kryper tilbake i skapet for de som likte diktanalyse i norsktimen.
På kontoret mitt har jeg en peppermynteplante som jeg har fått av min plantende venninne. I potten var det en mystisk knoll av ukjent opphav, som plutselig begynte å spire i forrige uke. Etter en ukes tid var spirene vokst nok til å kunne identifiseres, og hadde en umiskjennelig likhet med rabarbra. Ikke alle kan skryte av å ha rabarbra på kontorpulten sin!