Virrvarr har lest Råtekst på nytt, og undrer seg på om det har skjedd noe som helst på feministfronten de siste ti årene. Jeg begynte å svare i en kommentar, men det ble litt langt, så det dukker opp her i stedet:
Da Råtekst kom, var den på mange måter en revolusjon, fordi den var skrevet av jenter som tok feministbegrepet i sine egne hender. Råtekst var del av en strømning som startet sent på nittitallet og gjorde det greit for jenter å snakke om fitte og cash, ikke bare om seksualisert vold og likelønn. Nå må jeg tilstå at jeg ikke har lest boken, men jeg fulgte interessert med i mediedebatten rundt utgivelsen.
Om Virrvarrs nyutgitte bok Jenter som kommer hadde blitt gitt ut for ti år siden, ville den blitt gjenstand for en mediestorm på samme nivå som Råtekst og Fittstim ble det. Nå, ti år etter, førte Jenter som kommer riktignok til en del avisanmeldelser (den handler tross alt om sex), men digert oppstyr og lange debatter om forfatternes personlige og politiske motiver, slette eller vellykkede utførelse og det feministiske prosjekt generelt har vi ikke fått. Og det er faktisk en god ting. Det betyr at vi har kommet et stykke siden sist. Det har blitt mindre omdiskutert å være feminist, flere grupper kan forholde seg til feministbegrepet, og det er mer aksept for forskjellige måter å være feminist på.
Dette er ikke noe som kom ved et slag over natten da debatten herjet for ti år siden. For fem år siden var vi bare halvveis dit vi er nå. Og vi er neppe ved målet ennå, hva nå målet egentlig er.
For fem år siden hadde jeg en interessant debatt om feminisme på det gamle Dominion-forumet, i anledning 8. mars-toget i Bergen i 2004, der Venstre ikke fikk lov av arrangementskomiteen å bruke en parole med teksten “Slipp puppene mine fri”.
Flertallet i parolekomiteen mente at Unge Venstres parole var for provoserende og at den kunne oppfattes som om den støttet kvinnebildet som pop- og pornoindustrien har skapt. Unge Venstre sier at utsagnet «Slipp puppene mine fri» var spisset, men at det skulle fremheve og fremelske mangfoldet blant kvinner, et mangfold de føler manglet i de andre parolene.
[Helene Z. Skulestad] mener at mange kvinner ikke kjenner seg igjen i det kvinnesynet som fremmes i 8. mars-togene og at det er skadelig for likestillingskampen at det ikke er rom i toget for annet en sosialistiske kvinnesyn.
Jeg postet et foruminnlegg om saken på Dominion-forumet, noe som utløste en interessant diskusjon. Jeg gir utdrag fra de sentrale delene av debatten under. De som vil lese hele i kontekst kan følge linken. Min motdebattant “longwinter” skrev i sitt første svar:
synes ikk dere som har skrevet under denne rubrikken at parolene til akp, sv, palestinakomiteen og ottar («Kriminaliser horekundene», «Støtt palestinske kvinner – riv apartheidmuren».) har en smule større politisk og dagsaktuelt grunnlag enn Unge Venstres “Slipp puppene mine fri”? jeg mener hvem faen sier noe sånt uanz? for meg er den helt uforståelig og isåfall med et minimalt politisk budskap. hvorfor i svarte vil de være med på 8.mars feiring i utgangspunktet? er det i det hele tatt en kampsak for Unge Venstre at puppene deres skal være frie? eller er dette ordspill som gjør en spøk av at kvinner ikke er like frie som menn i enkelte sammenhenger her i norge? jeg har ingeting i mot at unge venstre kommer i 8.mars tog, poenget er bare at parolen/slagordet deres suger hest. denne skaen handler faktisk ikke om noe mer enn det. hvis dere vil ta et annet spørsmål i stedet, som hvorfor i helvete folk er feminister, så skal jeg heller ta det derfra.
Dette innlegget synes jeg forklarer godt hvilke problemer vi har hatt med mangfold innenfor feminismen. Det er ikke det at “erke-feministene” var uenig med oss. Det var langt verre, de forsto nemlig ikke problemstillingen i det hele tatt. Gjennom en slik ensretting fikk de monopol på feministbegrepet, og fremmedgjorde et flertall av kvinner som hadde andre meninger. I mitt svar avsluttet jeg min replikk med:
Men ved å legge monopol på feminismebegrepet på denne måten murer 8.mars-komiteen seg inne i en mental kombinert burka og berlinmur. Ingen meninger ut, ingen meninger inn. Og for all del, ikke vis naken hud.
Litt senere i debatten får jeg motsvar:
trenger vi mer seksuell frigjøring her til lands? er det virkelig noen som synes at de blir sett ned på hvis de kler seg sexy eller utfordrende eller har et aktivt sexliv? jeg tro ikke kan dra seksuell frigjøring for jenter lengre enn det den har blitt i Norge. Spørsmålet er om det er POSITIVT sånn folk oppfører seg i den sammenheng.
Jeg svarer tilbake:
Ja, jeg tror faktisk vi trenger mer seksuell frigjøring. Eller for å være mer spesifikk: Vi trenger en *annerledes* seksuell frigjøring. Det er fremdeles slik at kvinners og menns seksualitet blir behandlet på totalt forskjellig vis. Og jeg synes det er nedstemmende at selv på venstresiden (som jeg regner meg selv for å høre til) skriker man “porno” og “kvinnefornedring” straks kvinner og pupper nevnes i samme setning. Dette stigmataet er det jeg vil til livs. Jeg vil ha frihet til å snakke om puppene mine like mye som gutta snakker om sine baller.
Om det generelt er for mye seksualisering av samfunnet er en litt annen debatt, selv om også den debatten er verdifull. Det jeg snakker om her er rett og slett likestilling. Likestilling bør også gjelde seksualitet, ikke bare lønn og utdanning.
Jeg innledet den fem år gamle debatten over med å skrive “Er det rart jeg ikke er feminist?” På de siste ti årene har vi, om ikke annet, oppnådd at jeg selv nå synes jeg kan identifisere meg med feministbegrepet, og til og med at det går an å si fitte og feminist i samme bok uten å få feministpolitiet på nakken.
På kontoret mitt har jeg en peppermynteplante som jeg har fått av min plantende venninne. I potten var det en mystisk knoll av ukjent opphav, som plutselig begynte å spire i forrige uke. Etter en ukes tid var spirene vokst nok til å kunne identifiseres, og hadde en umiskjennelig likhet med rabarbra. Ikke alle kan skryte av å ha rabarbra på kontorpulten sin!