Archive for februar, 2009

Kjærlighetsdiktkonkurranse

fredag, februar 27th, 2009

Det finnes mange slags dikt. Først og fremst gode dikt og dårlige dikt. De aller fleste dårlige dikt er kjærlighetsdikt. Men så finnes det noen gode slike også. Det aller mest romlemantiske diktet jeg vet om er Sykkelstyret av Nordahl Grieg.

Dette kan du anse som en utfordring eller oppfordring eller rett og slett en konkurranse. Hvis du kan poste et kjærlighetsdikt på bloggen din som er mer romlemantisk enn dette, skal du få noe fint i posten av meg. Konkurransen avgjøres etter meget objektive kriterier av en eneveldig jury, og du har en uke på deg. Send link til ditt bidrag i tilbakesporing eller kommentar. Og hvis du ikke har noen blogg, kan du putte hele diktet inn i kommentaren. Det spiller ingen rolle om du har skrevet diktet selv eller siterer noen annens, men husk å få med hvem som har skrevet det. Vinneren blir kåret neste søndag. Jeg forbeholder meg retten til å kåre flere enn en vinner.

Sykkelstyret
Nordahl Grieg

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Leketøy på jobb: En bitteliten bit i kringkastingspuslespillet

onsdag, februar 25th, 2009

Siden september i fjor har jeg jobbet i Vizrt, som lager grafikksystemer for kringkasting. Utviklingskontorer i flere land lager ulike komponenter av systemene, blant annet system for lagring av videoklipp og selve rendre- og utspillingsmotoren. Her i Norge lages kontrollprogrammene, der man setter sammen grafikk, tekst og video, lager spillelister og styrer utspilling til tv-skjermen. Det er ganske komplekse greier, med mange komponenter som skal snakke sammen.

Små tv-stasjoner med relativt enkle behov bruker gjerne en applikasjon som har all funksjonaliteten i én pakke. Denne applikasjonen styres med et spesialtastatur som har en haug med ekstra knapper:

Taster fra triotastatur

De store stasjonene, som NRK, BBC og CNN, bruker mer omfattende oppsett, både på programvare- og maskinvaresiden. Du har sikkert sett bilder fra TV-studioer der operatørene sitter med digre miksepulter med en million knapper på. Disse knappene er koblet til slike bokser:

GPI-boks

Boksene ser ikke nødvendigvis akkurat slik ut, men de har samme, enkle logikken. De tar imot analoge signaler i den ene enden, og sender ut digitale signaler i den andre. Det som kommer inn er elektrisk spenning. Den tolkes som “høy” eller “lav”. Oversatt til digitalt blir det en eller null. På, av. Dette systemet kalles GPI, “General Purpose Interface” eller på godt norsk, “grensesnitt for generelle formål”. Boksene kan seriekobles, så man kan programmere så mange knapper man bare vil.

I andre enden kommer det altså digitale signaler ut. Disse blir mottatt av en helt vanlig datamaskin, som kjører et program som skjønner disse signalene. Programmet setter man opp til å utføre ulike kommandoer avhengig av hvilke kontakter som er av eller på. De digre miksepultene er altså ikke stort annet enn avanserte tastaturer. Trykk på en knapp, få datamaskinen til å gjøre noe. (Ok, boksene har noen fiffige releer og slikt også som man kan gjøre litt mer avanserte ting med, men det lar vi ligge til en annen gang)

Men hva gjør man når man skal sjekke at mottaker-programmet skjønner signalene det får, men ikke har en gigantisk miksepult til ufyselig mange kroner? Da skaffer man seg en boks, en strømkilde, og en ledning:

GPI-boks med ledning

Slik kan man more seg med å leke Den Lille Elektriker i betalt arbeidstid. Hurra!

Ingen Hunter i dag

mandag, februar 23rd, 2009

Halvannetåringen har dilla på bøker. Hun plukker stadig ut en eller annen bok fra bokhyllen og kommer med den for at vi skal lese den. I det siste har Kjell S. Johannesens “Tradisjoner og skoler i moderne vitenskapsfilosofi” vært den mest populære, muligens på grunn av det fine, knallgule omslaget. Men i dag kom hun tuslende med en diktsamling jeg hadde glemt at jeg eide, “Glass Lunch” av Robert Hunter (han som skrev Grateful Dead-tekster, ja). Så da tenkte jeg jeg kunne publisere et Hunter-dikt i dag.

Jeg bladde litt, og innså hvorfor jeg hadde kjøpt boken i utgangspunktet. Diktene er akkurat sånt jeg selv kunne skrevet for tolv-femten år siden, med samme stil, samme språklige virkemidler og samme tematikk. Vel, kunne og kunne. Jeg skrev dem, hauger av dem. I dag synes jeg ikke de gamle diktene mine er noe særlig, det er nå sånt som skjer med ungdomsdikt når tiden går. De er ikke egentlig dårlige. Mange av dem er velskrevne, med gjennomtenkt og til og med finurlig bruk av språk og virkemidler. De er bare pretensiøse. De som ikke er pretensiøse er forresten ikke så verst, men de er til gjengjeld så personlige at de aldri noensinne vil bli publisert. Et par stykker kan kanskje passere begge filtrene, og kommer muligens til en blogg nær deg en gang i fremtiden. Ikke hold pusten.

Men tilbake til starten. Konklusjonen følger logisk av premissene. Jeg liker egentlig ikke Hunters dikt lenger, heller. Så derfor blir det ikke noe dikt i bloggen i dag.

Pasta med kikerter og bacon

søndag, februar 22nd, 2009

Som alle vet, er kikerter og bacon to av de største kulinariske velsignelsene vi har av råvarer. Hvitløk, chili og olivenolje kommer også høyt på listen, for ikke å snakke om parmesan. Dermed er det bare naturlig å kombinere disse i en og samme rett:

  • 150 gram bacon
  • 1 boks kikerter
  • 1 chili
  • 3-5 fedd hvitløk
  • Olivenolje
  • Fullkornspasta

Sett på vann til pastaen. Skjær bacon i terninger eller andre passende fasonger og stek i litt olje. Skru ned varmen, tilsett mer olivenolje, og ha oppi hakket chili og hvitløk. La det surre litt, og ha oppi avrente kikerter som får surre med. Når pastaen er ferdigkokt, hell av vannet og ha pastaen tilbake i kjelen. Bland godsakene i pastaen. Server med revet parmesan.

Et lite miljøhurra

mandag, februar 16th, 2009

Jeg skriver ikke så mye om miljøvern. Jeg har ikke egentlig så mye å si om saken. Jeg resirkulerer det jeg kan, bærer papirhauger og glass og metall lydig til konteinerne og sykler eller tar buss dit jeg skal. Men i dag kom en gledelig nyhet det er verdt å blogge om: Telefonkatalogen blir bestillingsvare! Husstanden er reservert for lengst, men som de fleste andre har vi fått den likevel, hvert eneste år. Da kan man ringe og klage, men hva er egentlig vitsen med det når mursteinene allerede ligger der på trappen? Det er neppe noen som kommer tilbake og henter dem. Men nå må man altså bestille bosset, i stedet for å avbestille det. Hurra!

To dikt om vinter

lørdag, februar 14th, 2009

Tett snevær
Rolf Jacobsen

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
– noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det selv forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg selv
og bildet er av jern.


Euthanasia
03.12.96

It was the city but silent
dark and early winter morning
the snow was wet I remember it sticking to my shoes
there’s a different kind of snow on asphalt streets
pieces of it sliding slowly down the window glass
I looked curiously inside – there was a shining toy – bright and joyful
and I thought to myself
neon hamsters can’t sleep at night

Ut-av-skapet-opplevelse: Jeg, en synestetiker

søndag, februar 8th, 2009

Jeg var sju og et halvt år da jeg fikk briller første gang. Jeg hadde aldri klaget på synet, jeg trodde jo det skulle være sånn. Det viste seg at jeg hadde minus en hel del i brillestyrke – nøyaktig hvor mye har jeg glemt, siden synet har forverret seg mange ganger siden den gang, men det var i alle fall mer enn minus fire.

De nye brillene førte til en rekke oppdagelser. Jeg oppdaget for eksempel at trær har individuelle blader, at trehus består av planker, og at noen hadde vært lur nok til å skrive foran på bussene hvor bussen skulle til. Dette var ikke mangler jeg hadde savnet før, jeg var jo vant til at det jeg så, var slik verden så ut.

På samme måte har jeg aldri tenkt over at jeg kan ha synesteti. Jeg har lest om synesteti før og vært fascinert av fenomenet – tenk, tall med farger! Men mine tall har alltid vært fargeløse. Derimot har jeg et litt spesielt forhold til enkelte andre abstrakte systemer, spesielt formallogikk og datasystemer. For meg består et datasystem av komponenter av ulik fasong og utstrekning, plassert romlig i forhold til hverandre. En kan være avlang og sentralt plassert et lite stykke borte fra meg, en annen komponent i systemet er liten, kubisk og plassert like ved meg nede i venstre hjørne. Komponenter som virker som de skal framstår som annerledes enn komponenter med kjente feil. Ingenting har farger, og jeg kan ikke skifte kameravinkel. Rommet befinner seg alltid foran meg innenfor det som er mitt synsfelt, alltid sett fra samme vinkel. Det å lære et nytt datasystem består i å finne ut hvordan hver komponent ser ut og hvor den skal være. Jo mer kjent jeg blir med en enkelt komponent, jo mer detaljert og definert blir den.

Det har ikke slått meg før ganske nylig at det er noe spesielt ved dette. Jeg har egentlig ikke tenkt over det i det hele tatt. Det er bare sånn. Tenker ikke alle sånn? Men det gjør de visst ikke. For folk flest er visst datasystemer like flate som tall er for meg. Så jeg begynte å lese litt om fenomenet, og fant ut at synestesi dekker enhver sammenblanding mellom to eller flere sanser og persepsjoner. Den klart vanligste handler om tall, bokstaver og farger, men det er heller ikke uvanlig å se tall plassert romlig. Og det viktigste, det trenger ikke dreie seg om tall.

Det er vanskelig å plassere seg selv i andre menneskers hjerne. Når jeg har lest om synestesi tidligere har jeg instinktivt klart å visualisere plasseringen av tallene i rommet selv om jeg ikke vanligvis tenker på dem slik, men jeg har ikke helt klart å se for meg hvordan det skulle være å tenke på et tall som “rødt”. Akkurat like vanskelig er det å skulle tenke seg en måte å tenke på datasystemer på som ikke plasserer dem i rommet foran meg. Hvordan ser dine datasystemer ut?

Fitte og feminisme

onsdag, februar 4th, 2009

Virrvarr har lest Råtekst på nytt, og undrer seg på om det har skjedd noe som helst på feministfronten de siste ti årene. Jeg begynte å svare i en kommentar, men det ble litt langt, så det dukker opp her i stedet:

Da Råtekst kom, var den på mange måter en revolusjon, fordi den var skrevet av jenter som tok feministbegrepet i sine egne hender. Råtekst var del av en strømning som startet sent på nittitallet og gjorde det greit for jenter å snakke om fitte og cash, ikke bare om seksualisert vold og likelønn. Nå må jeg tilstå at jeg ikke har lest boken, men jeg fulgte interessert med i mediedebatten rundt utgivelsen.

Om Virrvarrs nyutgitte bok Jenter som kommer hadde blitt gitt ut for ti år siden, ville den blitt gjenstand for en mediestorm på samme nivå som Råtekst og Fittstim ble det. Nå, ti år etter, førte Jenter som kommer riktignok til en del avisanmeldelser (den handler tross alt om sex), men digert oppstyr og lange debatter om forfatternes personlige og politiske motiver, slette eller vellykkede utførelse og det feministiske prosjekt generelt har vi ikke fått. Og det er faktisk en god ting. Det betyr at vi har kommet et stykke siden sist. Det har blitt mindre omdiskutert å være feminist, flere grupper kan forholde seg til feministbegrepet, og det er mer aksept for forskjellige måter å være feminist på.

Dette er ikke noe som kom ved et slag over natten da debatten herjet for ti år siden. For fem år siden var vi bare halvveis dit vi er nå. Og vi er neppe ved målet ennå, hva nå målet egentlig er.

For fem år siden hadde jeg en interessant debatt om feminisme på det gamle Dominion-forumet, i anledning 8. mars-toget i Bergen i 2004, der Venstre  ikke fikk lov av arrangementskomiteen å bruke en parole med teksten “Slipp puppene mine fri”.

Flertallet i parolekomiteen mente at Unge Venstres parole var for provoserende og at den kunne oppfattes som om den støttet kvinnebildet som pop- og pornoindustrien har skapt. Unge Venstre sier at utsagnet «Slipp puppene mine fri» var spisset, men at det skulle fremheve og fremelske mangfoldet blant kvinner, et mangfold de føler manglet i de andre parolene.

[Helene Z. Skulestad] mener at mange kvinner ikke kjenner seg igjen i det kvinnesynet som fremmes i 8. mars-togene og at det er skadelig for likestillingskampen at det ikke er rom i toget for annet en sosialistiske kvinnesyn.

Jeg postet et foruminnlegg om saken på Dominion-forumet, noe som utløste en interessant diskusjon. Jeg gir utdrag fra de sentrale delene av debatten under. De som vil lese hele i kontekst kan følge linken. Min motdebattant “longwinter” skrev i sitt første svar:

synes ikk dere som har skrevet under denne rubrikken at parolene til akp, sv, palestinakomiteen og ottar («Kriminaliser horekundene», «Støtt palestinske kvinner – riv apartheidmuren».) har en smule større politisk og dagsaktuelt grunnlag enn Unge Venstres “Slipp puppene mine fri”? jeg mener hvem faen sier noe sånt uanz? for meg er den helt uforståelig og isåfall med et minimalt politisk budskap. hvorfor i svarte vil de være med på 8.mars feiring i utgangspunktet? er det i det hele tatt en kampsak for Unge Venstre at puppene deres skal være frie? eller er dette ordspill som gjør en spøk av at kvinner ikke er like frie som menn i enkelte sammenhenger her i norge? jeg har ingeting i mot at unge venstre kommer i 8.mars tog, poenget er bare at parolen/slagordet deres suger hest. denne skaen handler faktisk ikke om noe mer enn det. hvis dere vil ta et annet spørsmål i stedet, som hvorfor i helvete folk er feminister, så skal jeg heller ta det derfra.

Dette innlegget synes jeg forklarer godt hvilke problemer vi har hatt med mangfold innenfor feminismen. Det er ikke det at “erke-feministene” var uenig med oss. Det var langt verre, de forsto nemlig ikke problemstillingen i det hele tatt. Gjennom en slik ensretting fikk de monopol på feministbegrepet, og fremmedgjorde et flertall av kvinner som hadde andre meninger. I mitt svar avsluttet jeg min replikk med:

Men ved å legge monopol på feminismebegrepet på denne måten murer 8.mars-komiteen seg inne i en mental kombinert burka og berlinmur. Ingen meninger ut, ingen meninger inn. Og for all del, ikke vis naken hud.

Litt senere i debatten får jeg motsvar:

trenger vi mer seksuell frigjøring her til lands? er det virkelig noen som synes at de blir sett ned på hvis de kler seg sexy eller utfordrende eller har et aktivt sexliv? jeg tro ikke kan dra seksuell frigjøring for jenter lengre enn det den har blitt i Norge. Spørsmålet er om det er POSITIVT sånn folk oppfører seg i den sammenheng.

Jeg svarer tilbake:

Ja, jeg tror faktisk vi trenger mer seksuell frigjøring. Eller for å være mer spesifikk: Vi trenger en *annerledes* seksuell frigjøring. Det er fremdeles slik at kvinners og menns seksualitet blir behandlet på totalt forskjellig vis. Og jeg synes det er nedstemmende at selv på venstresiden (som jeg regner meg selv for å høre til) skriker man “porno” og “kvinnefornedring” straks kvinner og pupper nevnes i samme setning. Dette stigmataet er det jeg vil til livs. Jeg vil ha frihet til å snakke om puppene mine like mye som gutta snakker om sine baller.

Om det generelt er for mye seksualisering av samfunnet er en litt annen debatt, selv om også den debatten er verdifull. Det jeg snakker om her er rett og slett likestilling. Likestilling bør også gjelde seksualitet, ikke bare lønn og utdanning.

Jeg innledet den fem år gamle debatten over med å skrive “Er det rart jeg ikke er feminist?” På de siste ti årene har vi, om ikke annet, oppnådd at jeg selv nå synes jeg kan identifisere meg med feministbegrepet, og til og med at det går an å si fitte og feminist i samme bok uten å få feministpolitiet på nakken.

Om å bæsje på leggen

onsdag, februar 4th, 2009

SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?

Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil.  Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?

Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken.  Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.

Rabarbra

tirsdag, februar 3rd, 2009

Peppermynte og rabarbraPå kontoret mitt har jeg en peppermynteplante som jeg har fått av min plantende venninne. I potten var det en mystisk knoll av ukjent opphav, som plutselig begynte å spire i forrige uke. Etter en ukes tid var spirene vokst nok til å kunne identifiseres, og hadde en umiskjennelig likhet med rabarbra. Ikke alle kan skryte av å ha rabarbra på kontorpulten sin!

I anledningen bringer vi i dag et dikt av André Bjerke:

Fru Kobros Hubro

Fru Barbro von Kobro
som bodde på Ljabru,
hun matet sin hubro
fra Ebro med tebrød,
men det fikk den feb’r av

Gi hubro’n rabarbra!
sa dyrlege Hambro
Er det bra for hubro’n?
sa Barbro von Kobro

Ja, gi deres hubro
kantabrisk rabarbra
istedenfor tebrød,
og abra-kadabra!
vil hubro’n fra Ebro
bli frisk som en sebra,
fru Barbro von Kobro!
sa Hambro.