Jeg kommer neppe utenom en kort kommentar til Årets Fritt Ord-pris, til tross for at tanken gjør meg litt motløs. Jeg har tidligere brukt mye energi på å debattere mot og med Nina Karin Monsen, både her på bloggen og i debattinnlegg i BT. For få måneder siden hadde vi en utveksling av debattinnlegg angående den nye ekteskapsloven. Det var en selsom opplevelse. Ikke fordi jeg ikke kan respektere hennes synspunkter og motstand mot loven, men på grunn av måten hun oppfører seg på som debattant. Martin Grüner Larsen formulerte det presist og fint tidligere i dag: “hun er uerrettelig, irrasjonell, elendig til å argumentere, full av faktafeil og logiske kortslutninger, med argumentative blindflekker man kan kjøre tung trafikk igjennom”. Fritt Ord kaller henne gjennomreflektert.
Jeg setter pris på en god debatt, ikke minst med folk som har radikalt forskjellige synspunkter fra mine. Og jeg har debattert mye i mitt liv. Det er derfor jeg finner det så overraskende at en person som har filosofi og diskusjon som yrke, ikke er mer etterrettelig å debattere med. Hun bruker hersketeknikker flittig, og går ikke av veien for å plukke ut den minste lille uviktige bagatell i et innlegg, og hakke videre på dette mens hun blatant ignorerer alle velfunderte argumenter mot sin sak. Ja, faktisk anser hun slike argumenter og motinnlegg som angrep på seg selv.
Årets Fritt Ord-pris går altså til en person som anser uenige stemmer i en åpen og velredigert avisdebatt som angrep framfor diskurs. Det kan se ut til at Fritt Ord har sett seg blinde på å finne en kontroversiell (eller i stiftelsens egne ord, uredd) kandidat, og glemt å vurdere om vinneren faktisk bidrar til en bedre debatt. Forutsatt, selvsagt, at Fritt Ord mener at en offentlig debatt styrkes ved egenskaper som etterrettelighet, fravær av forsøk på hersketeknikker og faktisk debatt og argumentasjon, i stedet for forsøk på å slå motstanderne i hodet med vekselvis hammer og grøt. Fritt Ord-prisen skal stimulere den levende debatt, men den måten Nina Karin Monsen debatterer på gjør alt annet enn å fremme levende debatt. Hos meg har den ikke fremmet annet enn motløshet og en innsikt om at uansett hva jeg eller andre kommer med, vil ingenting av det vi sier nå fram. Det er som å debattere med en steintavle med innrissede bud fra oven. Levende? Nei. Stimulerende? Absolutt ikke.
Få har vel inntrykk av at Nina Karin Monsen har problemer med ytringsfriheten. Hun har gitt ut en rekke bøker på et større forlag, og kommer stadig på trykk med kronikker og debattinnlegg i store aviser. Problemet er ikke at hun ikke får ytre seg. Hun ytrer seg langt mer og oftere i media enn de homofile parene hun så ugjerne vil komme under felles lovverk med. I den grad hun fremmer ytringsfriheten, er det ved å provosere menneskegruppene hun regner som mindreverdige til å komme med motytringer, men i praksis skjer lite annet enn at de fleste av dem skremmes fra å i det hele tatt delta i diskursen.
Gi Fritt Ord-prisen til nesten hvem som helst, bare ikke henne. Gi den til Steinar Lem, som argumenterer for hvorfor norsk kultur er truet av muslimer. Jeg er komplett uenig med ham, men jeg kan respektere ham. Han grunngir, han presenterer argumenter, han trekker konklusjoner som følger av de premissene han klart og tydelig framsetter. Der har du et godt bidrag til en levende debatt, på tvers av alt det oppharkede grumset som finnes i denne sektoren av samfunnsdebatten.