Jeg var ute og tok buss i dag. Plutselig kom det på et kjent ansikt. Det lignet veldig på en medisinerstudent jeg pleide å prate med på Fincken for ti-tolv år siden. Jeg var langt fra sikker på at det faktisk var samme person, men han lignet. Like etter kom det på en som han tydeligvis kjente fra før, og med en gang de begynte å snakke sammen i midtgangen skjønte jeg at det var samme person som jeg kjente en gang. Han virket like trivelig å snakke med nå som han var den gangen. Jeg ble glad bare av å sitte der og iaktta fra plassen min lenger bak i bussen. Jeg er ikke sikker på om han ville husket meg, men jeg hadde lyst å gå fram og hilse. Jeg gjorde ikke det, fordi det føltes uhøflig å bryte inn i det som virket som en hyggelig samtale. Så gikk kompisen av igjen, stoppet før mitt, og jeg skulle til å reise meg for å gå fram og si hei. Men plutselig var han løpt forbi meg og satte seg lenger bak i bussen. Jeg fulgte ikke etter. Og på neste stopp gikk jeg av.
Moralen? Ikke noe. Men hvis noen kjenner ham, så hils fra meg. Det var hyggelig å se ham igjen.