Jeg er en av de siste personene du ville forvente et positivt blogginnlegg om kosttilskudd fra. Jeg bruker ikke kosttilskudd eller andre helsekostvarer. Ordet naturmedisin får meg til å gyse eller fnise, alt etter konteksten.
Men her en stund før jul var jeg altså hos bedriftslegen. Rutinekontroll, hele bølingen inn til veiing og måling og stikking og samtale. For IT-nisser som oss er ergonomi og strekkeøvelser det tradisjonelle temaet. Joda, jeg hadde jo litt stive muskler, kunne jeg fortelle. Har alltid det. Prøver å strekke og trene litt, men det blir nok altfor sjelden. Legen reiste seg og trykket litt her og der og konstaterte at musklene mine var veldig stive. Omtrent som normalt, altså.
Hun satte seg ned igjen og satte et ekstra kryss på blodprøveskjemaet. Magnesium, sa hun. Magnesium? spurte jeg. Jeg fikk et fire minutters foredrag om hvordan muskler fungerer, og beskjed om at for lite magnesium kunne være medskyldig i at musklene ikke klarer å slappe av slik de skal når de ikke er i bruk. Og jeg som trodde magnesium var noe man brukte i fancy hjulkapsler.
En uke senere fikk jeg mail med beskjed om at blodprøvene mine var stort sett fine, men viste mangel på magnesium. Dermed fikk jeg beskjed om å begynne å ta mitt første og eneste kosttilskudd. Og det deprimerende er at det virker. Jeg har fremdeles stive muskler, ettersom jeg er en sløving som sitter foran PCen hele dagen, trener altfor sjelden og strekker altfor lite. Men de knallharde muskelknutene jeg har vent meg til som en normal del av kroppen er borte, borte. (Hva? Mener du at det er meningen at skulderbladet skal være bevegelig?).
Deprimerende, ja. Hvis det var så enkelt å fikse kunne jeg jo ha gjort det for mange år siden.