Jeg leser bloggene til mange venner og kjente, og en del ukjente. Praksisen rundt publisering av bilder av ungene er veldig forskjellig. Noen legger ikke ut bilder av ungene i det hele tatt, andre legger ut bilder der ansiktet ikke synes, og andre igjen legger ut bilder helt åpent. Jeg synes det er veldig hyggelig å se disse familiebildene. Samtidig har jeg selv valgt å være en av dem som ikke publiserer noe som helst.
Når barnebilder på nett kommer opp som diskusjonstema, er gjennomgangsspørsmålet alltid: “Men er det egentlig særlig sannsynlig at en eller annen pedofil skal laste ned disse bildene av ungene dine i sandkassen og runke til dem?”. Nei, det er ikke det, men svaret er heller ikke så viktig. Det er nemlig feil spørsmål.
Over de siste ti årene har det (håper jeg?) begynt å gå opp for de fleste at det som havner på nett, det er der for all framtid. Det er ikke farlig å ha bilder av seg selv på nett. Jeg har mange. Men det er slett ikke alle som ønsker å ha bilder av seg selv på nett, av mange forskjellige grunner. Og her er det foreldreansvaret kommer inn. Som forelder har jeg rett til å ta avgjørelser på vegne av barna, inkludert å publisere bilder av dem i lokalavisen, i Se&Hør, på nett eller i en såpereklame. Men jeg kan ikke vite i dag om mine barn, ti eller femten år fra nå, vil sette pris på at hvem som helst kan søke fram bilder av hele oppveksten deres – bilder som, når de først er der, aldri kan fjernes helt igjen.
Derfor har jeg valgt å utsette valget. Når de blir gamle nok, vil jeg gjøre mitt beste for å forklare konsekvensene av å publisere på nett, og så får det være opp til dem hva de gjør med alle bildene.
Men det er selvsagt en balanse. Noen ganger deler jeg morsomme fortellinger om ting de har gjort eller sagt. Jeg deler bilder til familie og nære venner via en passordbeskyttet tjeneste. Det kan av og til være vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen mellom å bure seg helt inne og å eksponere mer enn man i fremtiden vil sette pris på. Mange vil kanskje hevde at jeg er for streng og paranoid. Dere andre foreldre der ute, hva er deres tanker om temaet?