BT trykker i dag mitt siste motinnlegg til Nina Karin Monsen, basert på min forrige bloggpost om temaet. De har kuttet og endret en hel del i teksten jeg sendte inn. Den er blitt mye snillere i tonen, de retoriske grepene mine henger ikke sammen lenger, og det føles i det hele tatt ikke som min tekst. Men tittelen de plukket ut, “Kjærlighet oppstår ikke ved samleie”, oppsummerer i det minste innlegget mitt på en god måte, mye bedre enn tittelen på bloggposten det er basert på. Der har jeg visst noe å lære av mediefolket.
Posts Tagged ‘filosofi’
Kjærlighet oppstår ikke ved samleie
søndag, januar 18th, 2009Tags: barneloven, debatt, familie, filosofi, homofili, kjærlighet, nina karin monsen
Posted in Tanker | 1 Comment »
Om opphav og menneskelighet
onsdag, januar 14th, 2009Nina Karin Monsen har i dagens BT nok et innlegg i debatten om barneloven, der hun imøtegår flere innlegg som har kritisert hennes synspunkter den siste tiden – deriblant mitt, som også kan leses her på bloggen. Motargumentene hennes er for substansløse til at jeg synes de fortjener et oppfølgerinnlegg fra meg i BT, derfor tenker jeg å gå kort gjennom dem her. Hun skriver:
Eira Monstad (07.01) hevder at den nye barneloven gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Det stemmer ikke. Bare hvis mors kjæreste har skrevet under på fastsatt skjema til helseklinikken, kan hun bli medmor.
Jeg har vanskelig for å forstå poenget med denne innvendingen. Medmor må skrive under på at hun påtar seg foreldreskapet. Ja?
Videre skriver hun:
Hun må betale for barnets livsopphold i fars sted. Om hun svikter, vil bidragsfogden reise sak mot henne. Det fremmede barnet blir livsarving, også for hennes foreldre. Familieklenodiene og odelsgården kan forsvinne ut av slekten, og inn i medmors familie. Hva er barnets beste, når medmor krever fullt foreldreansvar for barnet? Det er duket for mange rettssaker med dette nye systemet. Monstad vil nok lære det etter hvert. For øvrig er det min oppfatning at staten har gått med på homofiles krav for å slippe utgiftene til barnet, noe staten har plikt til når et barn mangler far eller mor.
Jeg skal overse det tafatte forsøket på hersketeknikk, og kun slå fast at jeg og Monsen nok har fundamentalt forskjellig oppfatning av begrepet “slekt” og “familie”. Jeg har problemer med å se det forferdelige i at et barn skal få arve fra de menneskene som det kjenner som sine besteforeldre, uavhengig av om dette forholdet har oppstått gjennom to heterofile menneskers adopsjon eller gjennom to lesbiske kvinners valg om å oppdra et barn sammen. Ikke minst forekommer det meg absurd at barn fra disse to konstellasjonene skulle ha ulike arverettigheter i forhold til hverandre. Det er rett og slett ikke en besteforelders privilegium å fastsette hvem som er ens livsarvinger. Deres barn står fritt i å velge en partner de ikke aksepterer, av en hvilken som helst grunn. Vedkommende kan for eksempel være en notorisk kriminell, konemishandlende stoffmisbruker – ingen ideell svigersønn. Likevel blir barnebarnet livsarving.
Man kan argumentere mot hele livsarvingsordningen og si at enhver burde få disponere sin formue som de selv ønsker. Det finnes rasjonelle argumenter for et slikt standpunkt. Men jeg kan ikke se noen rasjonelle argumenter mot å gjøre systematisk forskjell på hva slags typer barnebarn som har rett til livsarv, og hvem som ikke har det.
Dernest er jeg uenig i Monsens teori om at dette dreier seg om penger. Min oppfatning er at det dreier seg om menneskeverd og om like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav. Hennes ide om at dette først og fremst er et økonomisk hensyn framstår dessuten som litt pussig i lys av at hun i neste avsnitt hevder at dette dreier seg om svært få barn:
Monstad hevder at det er faktum at lesbiske får barn. Ja, de fleste av dem får barn i sin heterofile periode, og barnet får en far. Det er få som vil få medmor, foreløpig finnes ingen.
Her kan jeg bare vise til at det finnes en hel rekke lesbiske par som allerede har fått barn via utenlandsk donor, først og fremst i Danmark. Nei, det er neppe noen av disse som har rukket å etablere en juridisk medmor-status ennå, ettersom ordningen er helt ny. Det betyr ikke at de ikke finnes eller vil fortsette å finnes. Og i siste instans er det irrelevant hvor mange de er – poenget er at deres barn har like rettigheter som barn født inn i mer tradisjonelle familier.
Så langt hennes svar direkte til mitt innlegg. Jeg vil i tillegg få sitere fra en annen del av innlegget hennes, som også er relevant for mitt forrige innlegg i debatten:
Når en mor eller far lar sitt barn konstruere, har mor eller far ingen kjærlighet til sitt eget barn som person, mor eller far betrakter ikke sitt barn som et menneske med fulle personrettigheter. Hun/han mangler kjærlighet til det menneskelige, mennesket selv. Valget av konstruerte barn burde både være forbudt, straffbart og erstatningspliktig.
Jeg kan bare fastslå at Monsen og jeg har fundamentalt ulik oppfatning av hva kjærlighet er, hva et menneske er, og ikke minst hva menneskelighet er. Du kan slå meg i hodet med tunge filosofiske verk om personalismen. Men du kan aldri ta fra meg troen på en forelders kjærlighet til og respekt for sitt barn og dets menneskelighet, fullstendig uavhengig av biologisk opphav.
Tags: barneloven, debatt, familie, filosofi, homofili, kjærlighet, nina karin monsen
Posted in Tanker | 13 Comments »
Likhet for loven
fredag, januar 2nd, 2009Nina Karin Monsen har vært aktiv i debatten om den nye barneloven, som blant annet gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Monsen hevder at kunstig befruktning er kjærlighetsløs tilblivelse, og refererer gjentatte ganger til medmor som “en fremmed kvinne”.
“Men om det blir mer familielykke og flere skattebetalere av denne hedenske skikken, enn av synet på familiens enhet, holder jeg ikke for sannsynlig”, avslutter hun ett av sine leserbrev (BT, 2/1-09).
Monsen har et kristent utgangspunkt. Som ikke-kristen kan jeg naturlig nok ikke stille meg i samme sko hva verdensbilde angår. Hva hun sier er kanskje logisk ut fra et personlig, religiøst synspunkt. Jeg er selv pragmatisk og tilhenger av å tilpasse lovverket til hva som faktisk skjer i Norge og verden her og nå – av hensyn til barna som fødes inn i den.
Faktum er at lesbiske par får barn. Lesbiske kvinner er ikke så forskjellige fra resten av oss. Ønsket om barn er en blanding av kjærlighet og egoisme også for heterofile kvinner. Jeg valgte selv å få barn fordi jeg håpet det ville berike mitt liv gjennom kjærlighet. Dette var et valg jeg ikke tok for å tilfredsstille en moralsk standard om den heterofile familien som gjør sin samfunnsmessige plikt. Det var et valg jeg tok gjennom kjærlighet, på lik linje med mine lesbiske og homofile medsøsken.
Den nye loven går et stykke på vei i å sikre disse barna like rettigheter som barn født i heterofile forhold. Den tar hensyn til barnet og barnets rettigheter i dagens samfunn, heller enn til voksne menneskers religiøse kvaler. Derfor mener jeg det er en riktig og først og fremst barnevennlig og barnerespekterende lov.
Det er sant at alle barn har en far. Slik er biologien. Men til alle tider har det vært slik at ikke alle barn kjenner sin far. Noen har “far ukjent”, andre kjenner sin fars navn uten å ha kontakt med ham. Noen er adoptert og vet det, andre er adoptert uten å vite det. Det er mange vanskelige dilemmaer rundt disse situasjonene. Men hvorfor skal loven ikke være lik for alle barn som vokser opp i en familie som ikke er A4?
I et leserinnlegg 21/12-08 er Monsen inne på disse dilemmaene, og konkluderer: “Men at den norske stat nå gjør det lovlig og moralsk å planlegge farløse barn uten en erstatningsfar er noe helt annet enn dårlig planlagte og umoralske private liv. Det er offentlig tillatt identitetstyveri”. For det første: Det er ikke lovens oppgave å sørge for moral. Lovens oppgave er å sørge for like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav og bakgrunn. For den andre: Hvordan blir dette påståtte identitetstyveriet mindre et identitetstyveri dersom det finnes en erstatningsfar? Her blander hun sammen argumentasjon mot to ganske ulike problemstillinger: Hvorvidt man skal tillate adopsjon, og hvorvidt man skal tillate lesbiske par å oppdra barn.
Kvinner kan få barn. Det er nok et biologisk faktum. Det eneste man kan gjøre for å forhindre lesbiske kvinner i å oppdra sine barn sammen med sin partner er å ta fra dem barnet ved fødselen. Få vil, håper jeg, protestere mot at det ville være et drastisk overgrep både mot mor og ikke minst mot barnet. Er det så noen løsning å ta fra disse barna rettigheter til arv fra den mor har valgt å få barnet sammen med? Eller til å få vokse opp sammen med den voksne de har forholdt seg til som sin aller nærmeste familie siden de var nyfødt, dersom biologisk mor skulle dø? Dette er rettigheter som er selvsagte for barn født inn i en heterofil familie.
Dette er poenger som er gyldige uavhengig av om man mener at det er skadelig eller umoralsk for barn å vokse opp med to foreldre av samme kjønn. All slags familier kan være skadelige, uavhengig av kjønn. De fleste familier er kjærlige, også uavhengig av kjønn. De fleste foreldre ønsker det aller beste for sine barn, og få har mer fokus på viktigheten av mannlige rollemodeller enn lesbiske par som velger å få barn sammen.
Det er langt flere interessante problemstillinger, synsvinkler og argumentasjonsrekker rundt disse temaene enn jeg kan ta opp på en gang. Noen tar utgangspunkt i livssyn, andre i mer praktiske hensyn. Man kan diskutere mannsrollen, farsrollen, morsrollen, kvinnerollen, hvorvidt disse rollene egentlig eksisterer i singular, betydningen av menneskeverd, hvem sin definisjon som skal gjelde, og en rekke andre interessante tangenter. Jeg regner med jeg kommer tilbake til disse temaene etterhvert.
Tags: barneloven, debatt, familie, filosofi, homofili, nina karin monsen
Posted in Tanker | 3 Comments »