En merkedag – om jeg ikke tar feil blir dette mitt første innlegg om sport. Om Brann, til og med. Egentlig er det vel om bedriftsledelse, men pytt.
Avislesende mennesker i Bergen har hatt vanskelig for å unngå å få med seg at Brann gikk med heidundrende underskudd i fjor, og at styret nylig fikk en skyllebøtte av sin største sponsor for manglende økonomikontroll. I dag forsvarer nestformann Harald Andersen styret i et debattinnlegg i BT:
I ettertid ser styret i SKB at meget burde ha vært gjort annerledes, signaler som kom fra verden der ute burde ha fått konsekvenser for klubbens drift. Imidlertid er ikke en fotballklubb som en vanlig bedrift. For det første har spillere kontrakter med en varighet på flere år, dem er det meget vanskelig å gjøre noe med om spillerne ikke selv ønsker det. Så kan man spørre seg om ikke kontraktene er for gode, svaret er enkelt: Om man ikke hadde gitt kontrakten, så hadde ikke spilleren kommet til klubben.
Dette er altså eksemplene på hvordan en fotballklubb skiller seg fra en vanlig bedrift, som skal forklare hvorfor man plutselig kan ende opp med et latterlig stort underskudd som man ikke så komme midt i året.
Det pussige er at de fleste såkalt vanlige bedrifter jeg kjenner til har kontrakter med sine ansatte med ubegrenset varighet (fram til pensjonsalder, i alle fall), og det er ikke nødvendigvis så lett å si dem opp. Jeg er også ganske sikker på at vanlige bedrifter sitter med akkurat det samme dilemmaet når det gjelder lønn og andre betingelser i kontrakten – er ikke kontrakten god nok, så tar ikke jobbsøkeren jobben.
Forskjellen ser ut til å være at der vanlige bedrifter ansetter de beste folkene de har råd til, og gjør det beste ut av det, har mange fotballklubber en mer optimistisk innstilling – de ansetter de beste folkene de kan få tak i, selv om de ikke har råd til dem, lover dem penger de ikke har, og håper det kommer til å gå bra likevel. Jeg har forståelse for at enkelte kan bli litt ubehøvlet i møte med den formen for økonomistyring.