elektroniske pistler fra kjøkkenet

BT trykker i dag mitt siste motinnlegg til Nina Karin Monsen, basert på min forrige bloggpost om temaet. De har kuttet og endret en hel del i teksten jeg sendte inn. Den er blitt mye snillere i tonen, de retoriske grepene mine henger ikke sammen lenger, og det føles i det hele tatt ikke som min tekst. Men tittelen de plukket ut, “Kjærlighet oppstår ikke ved samleie”, oppsummerer i det minste innlegget mitt på en god måte, mye bedre enn tittelen på bloggposten det er basert på. Der har jeg visst noe å lære av mediefolket.

Nina Karin Monsen har i dagens BT nok et innlegg i debatten om barneloven, der hun imøtegår flere innlegg som har kritisert hennes synspunkter den siste tiden – deriblant mitt, som også kan leses her på bloggen. Motargumentene hennes er for substansløse til at jeg synes de fortjener et oppfølgerinnlegg fra meg i BT, derfor tenker jeg å gå kort gjennom dem her. Hun skriver:

Eira Monstad (07.01) hevder at den nye barneloven gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Det stemmer ikke. Bare hvis mors kjæreste har skrevet under på fastsatt skjema til helseklinikken, kan hun bli medmor.

Jeg har vanskelig for å forstå poenget med denne innvendingen. Medmor må skrive under på at hun påtar seg foreldreskapet. Ja?

Videre skriver hun:

Hun må betale for barnets livsopphold i fars sted. Om hun svikter, vil bidragsfogden reise sak mot henne. Det fremmede barnet blir livsarving, også for hennes foreldre. Familieklenodiene og odelsgården kan forsvinne ut av slekten, og inn i medmors familie. Hva er barnets beste, når medmor krever fullt foreldreansvar for barnet? Det er duket for mange rettssaker med dette nye systemet. Monstad vil nok lære det etter hvert. For øvrig er det min oppfatning at staten har gått med på homofiles krav for å slippe utgiftene til barnet, noe staten har plikt til når et barn mangler far eller mor.

Jeg skal overse det tafatte forsøket på hersketeknikk, og kun slå fast at jeg og Monsen nok har fundamentalt forskjellig oppfatning av begrepet “slekt” og “familie”. Jeg har problemer med å se det forferdelige i at et barn skal få arve fra de menneskene som det kjenner som sine besteforeldre, uavhengig av om dette forholdet har oppstått gjennom to heterofile menneskers adopsjon eller gjennom to lesbiske kvinners valg om å oppdra et barn sammen. Ikke minst forekommer det meg absurd at barn fra disse to konstellasjonene skulle ha ulike arverettigheter i forhold til hverandre. Det er rett og slett ikke en besteforelders privilegium å fastsette hvem som er ens livsarvinger. Deres barn står fritt i å velge en partner de ikke aksepterer, av en hvilken som helst grunn. Vedkommende kan for eksempel være en notorisk kriminell, konemishandlende stoffmisbruker – ingen ideell svigersønn. Likevel blir barnebarnet livsarving.

Man kan argumentere mot hele livsarvingsordningen og si at enhver burde få disponere sin formue som de selv ønsker. Det finnes rasjonelle argumenter for et slikt standpunkt. Men jeg kan ikke se noen rasjonelle argumenter mot å gjøre systematisk forskjell på hva slags typer barnebarn som har rett til livsarv, og hvem som ikke har det.

Dernest er jeg uenig i Monsens teori om at dette dreier seg om penger. Min oppfatning er at det dreier seg om menneskeverd og om like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav. Hennes ide om at dette først og fremst er et økonomisk hensyn framstår dessuten som litt pussig i lys av at hun i neste avsnitt hevder at dette dreier seg om svært få barn:

Monstad hevder at det er faktum at lesbiske får barn. Ja, de fleste av dem får barn i sin heterofile periode, og barnet får en far. Det er få som vil få medmor, foreløpig finnes ingen.

Her kan jeg bare vise til at det finnes en hel rekke lesbiske par som allerede har fått barn via utenlandsk donor, først og fremst i Danmark. Nei, det er neppe noen av disse som har rukket å etablere en juridisk medmor-status ennå, ettersom ordningen er helt ny. Det betyr ikke at de ikke finnes eller vil fortsette å finnes. Og i siste instans er det irrelevant hvor mange de er – poenget er at deres barn har like rettigheter som barn født inn i mer tradisjonelle familier.

Så langt hennes svar direkte til mitt innlegg. Jeg vil i tillegg få sitere fra en annen del av innlegget hennes, som også er relevant for mitt forrige innlegg i debatten:

Når en mor eller far lar sitt barn konstruere, har mor eller far ingen kjærlighet til sitt eget barn som person, mor eller far betrakter ikke sitt barn som et menneske med fulle personrettigheter. Hun/han mangler kjærlighet til det menneskelige, mennesket selv. Valget av konstruerte barn burde både være forbudt, straffbart og erstatningspliktig.

Jeg kan bare fastslå at Monsen og jeg har fundamentalt ulik oppfatning av hva kjærlighet er, hva et menneske er, og ikke minst hva menneskelighet er. Du kan slå meg i hodet med tunge filosofiske verk om personalismen. Men du kan aldri ta fra meg troen på en forelders kjærlighet til og respekt for sitt barn og dets menneskelighet, fullstendig uavhengig av biologisk opphav.