I dag var jeg på slippefesten til Punk in Disguise, en ny samleplate med fem norske punk-band (fire av dem fra Bergen). Egentlig visste jeg det fra før, men jeg ble positivt overrasket over hvor mye bra musikk som lages rundt omkring i kriker og kroker.
Greenland Whalefishers spiller irsk folkepunk, type Dropkick Murphys / The Pogues. Og det gjør de bra, men kanskje litt ensformig. Dessuten var de ikke fulle nok. Slik musikk fungerer bare 100% på scenen hvis bandmedlemmene er dritings, hvis ikke blir det ikke snøvlete og skranglete nok. Hvorfor dette bandet spilte først på kvelden forstår jeg ikke, de burde spilt sist når både publikum og bandet hadde fått god tid til å bøtte i seg øl på øl på øl øl øl øl øl.
McDolly er et gladpunk-band med stort potensiale, type Rancid. Vokalisten skulle varmet opp stemmen, de tre første låtene var surere enn kluten som ligger bak springen på kjøkkenet mitt. (greit, jeg godtar å bli meldt til metaforpolitiet) Men etter det var det grisebra. Et band jeg gleder meg til å høre mer av – mitt eneste bekjentskap med dem før dette er en mp3 jeg har liggende der de gjør en cover av Alphavilles “Forever Young”. Vil ha mer!
Jef hadde jeg aldri hørt før, men hadde store forventninger. De hadde tilløp til morsomme rytmer, men alt i alt var det kjedelige låter og dårlig samspill. De er det eneste av de fem bandene som har kvinnelig vokalist. Hun dukket forøvrig opp i glitrende paljett-topp, ikke hverdagskost på en punk-konsert. Litt blikkboks-vokal, ikke min smak, og lite fengende riff. Kvinnelig punkvokal kan gjøres så utrolig bra (jeg nevner i fleng Siouxie Sioux og Patti Smith), men dette ble bare kunstig. Nå skal det nevnes at forventningene mine var hovedsakelig basert på at jeg kjenner gitaristen – kanskje ikke det beste utgangspunktet for musikalske forutsigelser.
Goldenboy spiller solid, fengende surfepunk i skjæringspunktet mellom Green Day og Weezer. Det er verken nyskapende eller spennende, men moro å høre på – en stund i alle fall. De mangler det lille ekstra som gjør at man kan høre på musikken igjen og igjen og igjen. Vokalisten er dyktig og har bra stemme, men ikke noe særpreg.
Lame Ducks var ikke med. De var i Oslo, av ukjente årsaker.
For å si det på bergensk: jæla gøy.