Noen sanger er mine sanger. De sangene som gjør at jeg føler meg litt lodnere på innsiden. De som gjør at jeg, når jeg hører dem tilfeldig på radioen, plutselig blir tatt tilbake til en helt annen periode av livet. Alle har sånne sanger, men her er mine, fra 1991 til 1997. Neste kapittel får komme en annen dag.
Return – Five minutes. Fire kjekke gutter med triste, alvorlige sangtekster. Sommer på landet med kassettspiller og skriveblokk for å notere ned tekstene.
Bruce Springsteen – I’m on fire. En svært ung Eira oppdager platespilleren og pappas gamle plater.
Aerosmith – Crying. Ungdomsskole, ungdomsforelskelse, min første kjæreste. Svømmehallen på Ortun. Diskotek i bomberommet på Varden skole.
Soul Asylum – Runaway Train. 1992, 13 år. Svømmeleir, Grimstad. Samme sommer bringer med seg Michael Learns to Rock – The Actor, Roxette – How do you do, Snap! – Rhythm is a dancer, Dr. Alban – It’s my life. Det var en sommer som sto i VG-listas tegn.
Ace of Base – All that she wants. Jeg ble uendelig tiltrukket av den litt hese, mørke stemmen til Linn Berggren. Den får fremdeles noe til å kile inni meg.
U2 – Numb. En nummen sang. Fin å rugge meditativt fram og tilbake til.
R.E.M – Try not to breathe. En lang sommer i Oslo, jeg ruslet rundt i gatene og hørte på Automatic for the People. Igjen og igjen. Tørre gater, varme, isolasjon. Det var fint.
Rolling Stones – Ruby Tuesday. Jeg skulket ungdomsskolen for å skrive stil (det gjorde jeg faktisk bare én gang i løpet av hele skoletiden! Jeg var en ganske pliktoppfyllende elev), satte på en Stones-CD jeg fant i mammas samling, og begynte å skrive. Stilen ble skrevet i sjangeren magisk realisme lenge før jeg noensinne hadde hørt om noe sånt, og er kraftig inspirert av Ruby Tuesday. CDen adopterte jeg. Jeg har den ennå. Unnskyld, mamma! Jeg lover at du skal få den tilbake når jeg er ferdig med den. Men det kan ta litt tid.
Michael Jackson – The way you make me feel. Jeg var over de mest keitete tenårene men fremdeles ikke selvbevisst. En dag kom jeg gående inn på busstasjonen med denne på øret. Jeg var ganske kult kledd og gikk i takt med musikken. Plutselig falt alle bitene på plass. Jeg var i midten.
Green Day – She. Jeg kan hele teksten utenat fremdeles. Jeg synger den for meg selv når jeg er alene. I 1995 sang jeg den ofte på øde busstopp sent på kvelden. Det var en del slike. Jeg bodde litt utenfor allfarvei.
Offspring – Gotta get away. Jeg bodde som sagt utenfor allfarvei. Derfor satt jeg mange kvelder på rommet mitt foran PCen og spilte mahjongg og hørte på Offspring og var litt i min egen verden.
Weezer – My name is Jonas. Vi var ganske søte på denne tiden. En blid, naivistisk og ganske brokete vennegjeng med rare klær og rart hår. Denne sangen oppsummerte stemningen ganske bra.
Nirvana – (New wave) Polly. Nok en sommer i Oslo. Denne gangen med selskap av to Nirvana-album: Bleach og Incesticide. Fine grungen. Energisk og sprettende. Jeg fikk aldri helt til den hasjsløve Cobain-stilen eller den smile-bedrukne Eddie Vedder-stilen, til tross for at jeg var en entusiastisk fan av Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains. Det kan hende det hadde noe med at jeg aldri prøvde så hardt.
Blue Oyster Cult – The Subhuman. En litt eldre Eira oppdager mammas platesamling denne gangen.
Fugees – Ready or not. En lang periode kjørte jeg en fargerik og tilfeldig klesstil, mye basert på hva som fanget oppmerksomheten min på Fretex. Så begynte jeg på videregående, og en dag fikk jeg høre fra en medelev at “Du er jo en sånn hiphopper du”. Så jeg spurte en annen medelev og god venn om han kunne gi meg noen eksempler på hiphop, for jeg var i grunn ikke helt sikker på hva det var. Han foreslo Fugees, jeg kjøpte CD og likte musikken. Noen hiphopper ble jeg likevel aldri, tror jeg.
Juliette Lewis – Hardly go. Jeg har kommet fram til at jeg ikke er bifil. Jeg forelsker meg ikke i kvinner (bortsett fra Tank Girl. Ok, og Gina Gershon). Kvinne*stemmer* derimot. Drool.
Alice in Chains – Heaven Beside You. Vinter i Chicago. Gå alene i nedsnødde gater og kose meg med deilige musikken.
KMFDM – Light. Dette var bussmusikken min en lang periode på videregående. Men bare morgenbussen – den bussturen der man trenger å krype inn i sin egen lille verden. Denne låten kunne få resten av verden til å forsvinne.
Republica – Ready to go. Republica kom etter KMFDM i løpet av bussturen, for å gire meg opp til å møte dagen.
Runners up:
Cher – The shoop shoop song
Guns N’Roses – Don’t Cry, Live and let die
Culture Beat – Mr. Vain
Rednex – Wish you were here
Errata kommer antakelig i en senere post, når jeg kommer på de låtene jeg har glemt. Leggetid nå. Hva er dine sanger?
Det er nesten ikke mer igjen av november, og ganske lenge siden forrige bloggoppdatering. Tiden flyr. Da er det fint at novemberkaktusen passer på tiden, og blomstrer for å minne meg på om at det er november. Og det gjør den til tross for svært sporadisk vanning siden forrige november.