elektroniske pistler fra kjøkkenet

Georgisk er ett av ganske få språk i verden, relativt sett, som bruker et ergativsystem. Ergativspråk synes jeg er ganske fascinerende. De fleste språk er akkusativspråk, som kort forklart går ut på at subjektet til et verb alltid har samme kasus. I et ergativspråk har subjektet ergativkasus kun dersom verbet er transitivt. Hvis verbet er intransitivt får subjektet samme kasus som objektet til et transitivt verb, nemlig absolutiv.

På norsk har vi ikke så mange rester igjen av kasus i det hele tatt, men vi finner dem i personlige pronomen. Et eksempel:

Hun smiler – et intransitivt verb, der subjektet “hun” er i nominativ. Intransitiv betyr at verbet ikke kan ta et objekt.
Hun liker henne – et transitivt verb, der subjektet “hun” er i nominativ, og objektet “henne” er bøyd i akkusativ.

Dersom norsk var et ergativspråk ville setningene over kanskje sett slik ut:

Henne smiler (subjektet er i absolutiv)
Hun liker henne (subjektet er i ergativ, objektet er i absolutiv)

Selve navnene på disse kasusene har ikke så mye å si. Vi kunne like gjerne kalt absolutiv nominativ, og ergativ akkusativ. Men det ville blitt forvirrende når man skulle sammenligne strukturer mellom ergativspråk og akkusativspråk.

Etter jeg hadde skrevet dette fant jeg en ganske interessant melding på et lingvistforum som utbroderer litt om ergativspråk.

Det er varmt!. Altfor varmt. Hjernen min er oppsvulmet og ubrukelig.

De siste dagene har jeg tilbrakt tid med disse menneskene:

Cecilie, også kjent som Kat|a. En hyggelig pike med grønt og rosa hår, som gir meg pingviner.
Tim, også kjent som Junyor. En amerikansk arbeidsmaur som gir meg Skittles.
Ian, også kjent som Hixie. En britisk katte-elsker og spec-spesialist som hittil ikke har gitt meg godteri, men derimot gjentatte ganger prøvd å be meg ut.

Dette er forsåvidt ganske uinteressant informasjon for de fleste andre enn meg selv. Det andre temaet mitt i dag er snorking. Jenta jeg ulykkeligvis deler rom med for tiden snorker som et sant hælvete. Jeg på min side liker å sove, i alle fall om natten. Disse to tingene går ikke så godt sammen, derfor er jeg av og til gretten av mangel på søvn. Det liker jeg ikke å være. Jeg liker ikke snorkende mennesker.

Min upålitelige kilde er djupt såra og vonbroten. Under sterkt hypnotisk press ser jeg meg derfor nødt til å dementere min påstand om ondsinnede rykter. Herved er det altså å betrakte som et ytterst vennligsinnet (men fremdeles upålitelig) rykte at Endlösung har gitt ut en låt ved navn SchutzWaffel.

Kvart på seks i morges gikk jeg ut av døren fra Oslo-bostedet mitt. Siden da har jeg:

– Truffet Truls på flyet
– Ircet litt
– Vasket klær
– Sovet noen timer i den deilige fine store sengen min
– Hørt på Blue Öyster Cult
– Lagt ut noen nye bilder
– Hørt på Einstürzende Neubauten
– Vært på Dominion
– Stått i kø for å kjøpe den nye Harry Potter-boken
– Tatt taxi hjem sammen med Nortis og Kat|a
– Hørt på Blue Öyster Cult igjen

Blue Öyster Cult oppdaget jeg som trettenåring, da jeg fant platen On your feet or on your knees i mammas vinylsamling. The Subhuman er fremdeles en av favorittlåtene mine.

I morgen blir det vafler til frokost og quiche til middag.

I dag vil jeg skrive litt om sammentreff.

I forrige uke hadde jeg nemlig minst to slike tilfeller av sammentreff – altså opplevelser av den typen der to ting skjer samtidig eller like etter hverandre, og de to tingene tilsynelatende er uavhengige av hverandre, men likevel så påfallende sammenhengende at det nesten ikke kan være tilfeldig.

Her forrige helg satt jeg og en venninne og snakket om løst og fast. Etterhvert kom vi inn på min store avstandsforelskelse i niende klasse. Hun gikk nemlig i klasse med denne gutten. Hvordan vi kom inn på temaet husker jeg ikke, men det er ikke akkurat et tema vi har diskutert ofte. Nå har det seg slik at bare noen dager senere traff jeg nettopp denne gutten på en cafe. Sammentreffet blir forsterket av at jeg faktisk ikke har truffet vedkommende siden – ja, niende klasse. Det er åtte år siden. Tilfeldig?

Denne helgen satt jeg og snakket med en hyggelig gutt. Samtalen kom etterhvert inn på forhold og deres mysterier, som slike samtaler ofte gjør. Etterhvert viste det seg at personen han fortalte om, som han slo opp med i november, var nettopp samme jente som min forhenværende slo opp med meg for å bli sammen med i februar. Tilfeldig?

Nå mens jeg sitter her og skriver om tilfeldigheter og sammentreff, dukker det opp en msg på irc. Det er en venn som ville fortelle meg nettopp om et sammentreff. Da han kom inn døren spilte de låten Zij Maakt Het Verschil på radioen – en nederlandsk folk-låt vi begge har et forhold til – samtidig som jeg hadde sendt en melding til ham mens han var ute. I seg selv ikke et veldig spesielt sammentreff, men kjernen er altså at han popper opp for å snakke om sammentreff – et tema vi aldri har diskutert før – akkurat idet jeg sitter her og skriver om sammentreff. Tilfeldig?

Det er jo selvsagt mulig at jeg har blitt flyttet fra mitt vanlige univers til et slags twilight zone-univers mens jeg ikke fulgte med. Man kan jo spørre seg om det også er en tilfeldighet. Fortsetter dette blir det stadig vanskeligere å være ateist. Skjønt, en gammel venns utsagn på bussen til sentrum en sen lørdagskveld for mange år siden gir meg fremdeles et trygt filosofisk ståsted i livet: Det er vanskelig å være religiøs når enkelte mennesker aldri blir truffet av lynet.

NextGenTel er trege. Det vet de fleste fra før. Jeg venter fremdeles på å få nettlinjen flyttet til min nye leilighet. Nå er det seks uker siden jeg ba om flytting av linjen min.

I mellomtiden sitter jeg og laptopen min på UiB og sjekker e-post og ircer litt sånn omtrent annenhver dag. Tilknytningspunktene for privat PC er i gangen på HF-bygget. Her er det bråkete! Man skulle egentlig tro at voksne, universitetsstuderende/ansatte mennesker var i stand til å lukke dører etter seg. Men her på huset smelles alle dører igjen med et digert BANGGGG hver gang noen går gjennom. Det hjelper selvsagt ikke at bygget er utpreget syttitalls med arkitektur som fremhever den minste lyd i hele bygget bortsett fra akkurat den lyden som kommer fra foreleseren. Så her sitter jeg, og får jeg ikke linje snart så må jeg nok legges inn på Sandviken med kombinert nervesammenbrudd og hjerteinfarkt.

Teknologi er fint. Egentlig liker jeg teknologi aller best når det er litt vanskelig å få det til å fungere, men ikke så vanskelig at det ikke fungerer etter du har brukt alle kunnskapene dine på å få det til. Da føler man seg litt flink, og det er en fin følelse.

Det fine med teknologi er at det alltid går an å få det til å virke sånn man vil ha det, på ett eller annet vis. Det er noe som ikke går an med mange andre ting. Går det ikke an å koble den ene dingsen direkte til den andre så kan man grave fram noen flere dingser og koble dem sammen på forskjellig vis og så kommer signalene fram til slutt.

Men nok om det. I går så jeg en søt film som het Bend it like Beckham. Den står nå på listen min over filmer å se når man er litt nedfor. Der står fra før Bryllupssangeren (‘Love stinks!’) og den fantastiske Wam&Vennerød-kalkunen Sebastian (‘Jeg kunne jo ikke si jeg hadde sminket meg, så jeg sa jeg hadde røykt hasj’)

Labbetuss har bursdag!

Jeg vet at man ikke skal blogge i fylla. Det fører ikke noe godt med seg. Men nå er jeg ganske full. Jeg er faktisk så full at jeg spiste kebab på vei hjem. Og det gjør jeg bare når jeg er veldig full.

I går natt drømte jeg at Mark og Bloo satt på sengen min og sorterte smykkene sine.

På Finnegans i dag drakk jeg øl. Og så fikk jeg mer øl. Og så fikk jeg enda mer øl. Og så spilte de punk hele kvelden, Ramones og andre godsaker. Og så gikk jeg for å kjøpe mer øl. Og så ga jeg bar-mennene komplimenter for musikkvalget og så sa jeg at jeg hadde bursdag og så fikk jeg øl av dem også. Etterpå spiste jeg kebab.

I går natt fikk jeg to telefoner. Klokka to ringte coronel. Han var full. Coronel har lys kvitrestemme og fniser i fylla. Klokka fire ringte Tor-Erling. Han var også full. I morges husket coronel at han hadde ringt da han dukket opp på irc på formiddagen. Det gjorde ikke Tor-Erling da han ringte meg på formiddagen. Jeg tror det er noe med menn, fylla og mobiltelefoner som ikke hører sammen. Men det er jo litt moro også.

Og så har jeg bursdag i dag.

Det dukket opp en mail i dag som minte meg på at jeg skulle hatt en person til med på folk-å-møte-i-Oslo-listen min. Dette er en oppdatering:

Herman – Gentleman og Linux-fyr som kan mye rart om protokoller og andre sånne ting. Han er blant annet en entusiastisk SkoleLinux-arbeider. Det er alltid hyggelig å prate med Herman. Pen er han også, forsåvidt.

Siden jeg er lodden-og-varm-bakfull og derfor i krysset mellom kåthet og drømmeland har jeg lyst å skrive litt om mennesker. Neste uke jobber jeg i Oslo. Da treffer jeg igjen en del mennesker jeg ikke har sett på en stund, og i alle fall en jeg aldri har truffet før. I alle fall hvis man ser bort fra lange netter på IRC.

Tor-Erling: IRC-mann jeg hadde et lite crush på for noen år siden, men ikke har hatt særlig kontakt med på ganske lenge, før det plutselig dukket opp en mail i innboksen min. Han har også en blog.

Didrik: Norgesmester i dårlige sjekketriks. Er lavmålet nådd? Det gjenstår å se, og en ny anledning byr seg altså snart. Kvinne som jeg er blir jeg sjarmert selv av de dårligste sjekkelinjer, når de blir framsagt med nok entusiasme.

Mark: Nederlender og B-menneske med sans for IRC, litteratur, språk og gode nettlesere, samt øl. Sånt åpner for mange lange nett-netter. Han har også en blog.

Bloo: Avsender av Nibbles og Skittles, som omtalt i forrige post. En tynn, langhåret og likefram amerikaner jeg har stor sans for. Det er noe med mennesker som snakker om alle temaer med like stor selvfølgelighet. Stor fan av Kinderegg.

CBY: Sjefen, en tøff dame. Hun er en veritabel slavedriver, og når hun er sint så er hun sint på en veldig høylytt måte. Hun har også fantastisk humor, og jeg er en sucker for mennesker med dobbel dose bein i nesa.

Nikko: Ser jeg egentlig stadig vekk. Men jeg kommer til å se ham i Oslo også. Og det er jeg glad for, for Nikko er en venn jeg er glad i. Og det er alltid fint å se gode venner.