Archive for the ‘Sett og hørt’ Category

Fotballklubber og andre bedrifter

onsdag, mars 3rd, 2010

En merkedag – om jeg ikke tar feil blir dette mitt første innlegg om sport. Om Brann, til og med. Egentlig er det vel om bedriftsledelse, men pytt.

Avislesende mennesker i Bergen har hatt vanskelig for å unngå å få med seg at Brann gikk med heidundrende underskudd i fjor, og at styret nylig fikk en skyllebøtte av sin største sponsor for manglende økonomikontroll. I dag forsvarer nestformann Harald Andersen styret i et debattinnlegg i BT:

I ettertid ser styret i SKB at meget burde ha vært gjort annerledes, signaler som kom fra verden der ute burde ha fått konsekvenser for klubbens drift. Imidlertid er ikke en fotballklubb som en vanlig bedrift. For det første har spillere kontrakter med en varighet på flere år, dem er det meget vanskelig å gjøre noe med om spillerne ikke selv ønsker det. Så kan man spørre seg om ikke kontraktene er for gode, svaret er enkelt: Om man ikke hadde gitt kontrakten, så hadde ikke spilleren kommet til klubben.

Dette er altså eksemplene på hvordan en fotballklubb skiller seg fra en vanlig bedrift, som skal forklare hvorfor man plutselig kan ende opp med et latterlig stort underskudd som man ikke så komme midt i året.

Det pussige er at de fleste såkalt vanlige bedrifter jeg kjenner til har kontrakter med sine ansatte med ubegrenset varighet (fram til pensjonsalder, i alle fall), og det er ikke nødvendigvis så lett å si dem opp.  Jeg er også ganske sikker på at vanlige bedrifter sitter med akkurat det samme dilemmaet når det gjelder lønn og andre betingelser i kontrakten – er ikke kontrakten god nok, så tar ikke jobbsøkeren jobben.

Forskjellen ser ut til å være at der vanlige bedrifter ansetter de beste folkene de har råd til, og gjør det beste ut av det, har mange fotballklubber en mer optimistisk innstilling – de ansetter de beste folkene de kan få tak i, selv om de ikke har råd til dem, lover dem penger de ikke har, og håper det kommer til å gå bra likevel. Jeg har forståelse for at enkelte kan bli litt ubehøvlet i møte med den formen for økonomistyring.

Programvare fra det ytre rom

torsdag, desember 3rd, 2009

For tiden jobber jeg med noe programvare som skal integrere med et annet firma sin programvare.  Disse folkene har vært i bransjen siden tidlig steinalder (i alle fall regnet i data-år), brukes i et nisjemarked og er på ingen måte bundet av konvensjoner diktert av Windows, Apple eller andre trendsettere på brukergrensesnittfronten. Programvaren fungerer sannsynligvis aldeles utmerket for målgruppen. Men for oss andre som blir kastet ut i den kan det vanskelig beskrives som noe annet enn programvare fra det ytre rom.

La meg illustrere:

Crash options

Dette er det første du ser når du starter konfigurasjonsverktøyet. Jeg må innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg ser slike innstillinger prominent plassert. Men greit nok. Forståelige innstillinger, om ikke akkurat tillitvekkende.

Dette, derimot:

Thunk

Thunk. THUNK?

For det første: Hva er en thunk?

Okei, en thunk er en frame. Det står jo der. Man kan selvsagt lure litt på hvorfor de ikke bare spør hvor mange frames som skal lagres, om det nå er slik at det er et en-til-en-forhold mellom dem.

For det andre: Hva er en frame?

En frame er et enkeltbilde i et videoklipp. Hvis man bruker et progressivt videoformat, altså et som lagrer hele bilder. Men de fleste brukere av denne programvaren bruker ikke hovedsakelig progressive videoformater, men linjeflettede (interlaced, på utenlandsk). Linjeflettet film har ikke frames, men fields, som hver består av halvparten av informasjonen i en frame. To fields tilsvarer en frame i skjermdekning, men ikke på tidslinjen. Er en thunk ett field, eller to fields? Tja, hvem vet?

For det tredje: Hvor mye diskplass bruker en frame?

Hvor stor er en fisk? Er det for eksempel en fisk i PAL-format, eller en stor og feit HD-fisk? Og hvis jeg vil la programmet bruke for eksempel 20GB av diskplassen min, hvor mange fisker må jeg stille på linje for å fylle opp plassen?

Vi avslutter med en liten hilsen fra utviklerne:

Simon says: James was here

Vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen

mandag, november 30th, 2009

Som eneveldig hersker på bloggen erklærer jeg følgende vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen:

Tom Ivar, med kandidaten Kirjan Waage, Sundquist-tall: 5

Hvorfor? Uendelig er nemlig ikke et tall. Utfordringen var å finne det lengste forbindelsesrekken. Der ingen forbindelse eksisterer, kan man heller ikke tallfeste avstanden mellom to punkter. De som gjerne vil fundere litt mer på konseptet uendelighet, kan kose seg med min gamle bloggpost fra 2004 om tellbar uendelighet.

Oppdatering: Den heldige vinner kan nå sette seg godt til rette foran postkassen og vente på sitt årsabonnement på Make:.

Konkurranse: Finn det høyeste Bjørn Sundquist-tallet

torsdag, november 19th, 2009

The Oracle of Bacon er en nettside som lar deg regne ut separasjonsgraden (eller avstanden, om du vil) mellom to skuespillere, basert på hvem som har spilt i film med hvem. Utgangspunktet er Kevin Bacon, men man kan regne ut tallet for en hvilken som helst annen skuespiller som er registrert hos IMDB.

Jeg lanserer derfor en liten konkurranse her på bloggen: Den av dere som kan poste kommentaren, eventuelt egen bloggpost med tilbakeping, med det høyeste Bjørn Sundquist-tallet for en nålevende norsk filmskuespiller, vinner en liten overraskelse i posten. Hvis det er flere med like tall blir det trekning mellom dem.

Fristen er søndag 22. november ved midnatt. The hunt is on!

Bokstavelig talt

søndag, november 15th, 2009

Internett har brakt remiks-kulturen til nye høyder. At en kunstner lager sin egen vri på en annen kunstners verk er ikke noe nytt, men i løpet av noen ganske få år, etter at nedlasting av lyd og video ble tilgjengelig og realistisk for hvem som helst, blir de nye variantene spredd i rekordfart. Dette fører av og til til bølger der en bestemt form for remiks blir en egen sjanger. Den mest kjente slike sjangeren er naturligvis lolcats. Konseptet er enkelt og tilgjengelig uten særlig kunnskaper om verken teknologi eller kunst. Hvem som helst kan finne et kattebilde, legge på en tekst med lolcat-kompatibel grammatikk og rettskrivning, og være en del av den kreative bølgen.
funny pictures of cats with captions

En mer avansert variant finner du i “literal videos”, eller bokstavelige videoer. Som regel er det musikkvideoer som får gjennomgå, og konseptet er å ta en original musikkvideo og legge på nytt lydspor og (ofte) undertekster. Synes du av og til innholdet i musikkvideoer blir litt fjerne fra hva sangen egentlig handler om? Ikke når den gjøres bokstavelig. I denne sjangeren får du høre nøyaktig hva som skjer på skjermen. Ta for eksempel denne varianten av Billy Idol – White Wedding:

En annen klassiker er A-ha – Take on me, som du må til Youtube for å se. Og har du fått med deg ninjaene i Bonnie Tylers Total Eclipse of the Heart?

Langt fra alle bokstavelige versjoner er særlig gode, ettersom de ikke bare krever en god ide og tekst, men også noen som kan synge, og helst synge så likt originalvokalisten som mulig. De beste bokstavelige versjonene er der det tar litt tid før du innser at det ikke er originalen.

Fra barn og fulle folk…

fredag, september 25th, 2009

Toåringen dypt opptatt av duplo-klosser, mens mammaen prøver å forhøre seg om hva hun har gjort i barnehagen i dag:

  • Meg: Hva fikk dere å spise i barnehagen i dag?
  • Snuppa: Mhm
  • Meg: Tomatsuppe?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Med makaroni?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Og flodhestbiter?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*

Morgenkaffe

fredag, september 18th, 2009

Flaks og uflaks: Et regnskap

torsdag, september 10th, 2009

Uflaks: Det er ikke helg

Flaks: Vekkeklokken ringer til rett tid

Uflaks: Finner ikke hårstrikken fra i går.

Uflaks: Finner ingen annen hårstrikk heller.

Flaks: Finner et hårbånd som delvis modererer problemet.

Flaks: Kommer oss avgårde til barnehagen i noenlunde rett tid.

Uflaks: Punkterer idet vi ankommer barnehagen.

Flaks: At punkteringen ikke skjedde tidligere, så jeg i alle fall får levert uten videre problemer.

Uflaks: Barnehagen ligger på stedet som er lengst mulig unna a) hjem og b) jobb/sykkelbutikk.

Uflaks: Det er fåfengt å skulle prøve å få med sykkel på buss i rushtiden.

Uflaks: Må trille sykkelen hjem.

Uflaks: Bestemte meg for gummistøvler selv om det var fint vær, fordi det var meldt regn til jeg skulle sykle hjem igjen. Gummistøvler er vonde å gå langt i.

Flaks: Det kommer en buss akkurat idet jeg triller forbi busstoppet nærmest hjemme. Jeg låser sykkelen fast i busstopp-skiltet i stedet for å gå helt hjem med den.

Uflaks: Bussen er smekkfull.

Flaks: Klarer såvidt å skvise meg inn på bussen.

Uflaks: Bussen har sauna-aktige kvaliteter. Blir svett og klam.

Flaks: Kjøper sjokoladecookie på Deli de Luca på vei fra bussen til jobb, fordi det er så synd på meg.

Flaks: Tok med aeropressen på jobb.

Flaks: Finner hårstrikk i kontorskuffen.

Uflaks: Må sitte lenger på jobb i dag fordi jeg kom seint.

Flaks: Er faktisk bare en drøy halvtime forsinket.

En marginal overvekt av uflaks, altså. Men det er mulig aeropressen og sjokoladecookien samlet vil utgjøre en dobbeltstemme. Så da er vi i null.

“Ikke et sikkerhetsproblem” – Ikke bra nok

tirsdag, september 1st, 2009

Politiets nye nettsider får hard medfart i dag. Dagbladet formidler mange gode poenger fra flere eksperter, og VG påpeker at sidene er et eneste stort sikkerhetshull. Man skulle tro at sikkerhet var et viktig kriterium for utvikling av nettsidene til en av de samfunnsinstitusjonene som er aller mest avhengig av etterrettelighet og folkets tillit. I stedet ser det ut til at politiet og deres konsulenter mangler enhver forståelse for grunnleggende IT-sikkerhet. De har slengt hele nettstedet på https – antakelig i den tro at det øker sikkerheten – men ligger (eller lå, det ser ut til at noen har vært ute og plugget hull nå) fullstendig åpne for kryss-side-skripting.

Selv når feilene blir påpekt forstår de ikke alvoret i saken. Prosjektleder Tore Engen uttaler til VG at det “ikke er et sikkerhetsproblem” at Politiets nettadresse kan benyttes til videresending til andre nettsider. Dette til tross for at dette åpner for at hvem som helst kan lure brukere til å sende informasjon ment for politiet til en helt annen mottaker – for eksempel anmeldelser og sensitive henvendelser. I tillegg kan hvem som helst legge ut informasjon som ser ut til å være gitt av politiet, noe Nettavisens skjermbilde fra politi.no demonstrerer på humoristisk vis.

At disse feilene finnes er i utgangspunktet ille nok. Men at prosjektets leder står og sier at disse gapende sikkerhetshullene er bagatellmessige og antyder at de vil bli fikset mest for å slippe at folk maser om det, er urovekkende.

Når det gjelder prisen, som mange har harselert over, er han like avfeiende. “De fleste tenker på nettside for en liten bedrift på ti personer. Der kan man slippe unna med 500 000 kroner i utviklingskostnader.” sier han til Dagbladet. Dersom Engen kjente fagområdet så godt som han burde ville han vite at ingen bedrift med ti personer bruker en halv million på nettsidene sine. De fleste bedrifter på denne størrelsen ligger nærmere fem tusen kroner, bedrifter med sterkt informeringsbehov og svært interaktive nettsteder kommer kanskje opp i femti tusen, altså en tiendedel av den “fillesummen” som nevnes.

De fleste med kompetanse på området forstår at et nettsted med slike dimensjoner og (forhåpentligvis) utbyggingsmuligheter som Politiets er ikke kan utvikles på en måned av en fjortis som sveiver noe sammen av WordPress og noen tilfeldige plugins, og heller ikke kan kjøre på en server satt sammen av brukte deler plassert i en kjeller et sted. Men derfra til 25,6 millioner er det et langt steg. Med bedre prosjektplanlegging burde disse kostnadene kunne vært redusert en hel del.

Når det er sagt, fortjener de litt ros også. Noe av kritikken har gått på at sidene framstår som om de var laget for ti år siden. Jeg mener det enkle designet er et godt utgangspunkt. Det er ikke nødvendig å bruke mengder av bilder, videoer, javascriptmenyer og fancy web2.0-magi for å lage funksjonelle, informative nettsider (selv om man kan lure på hva de brukte all tiden og pengene på når de ikke brukte den til å lage dilldall). Sidene fungerer godt for svaksynte og er fullt funksjonelle selv om man skrur av både bilder og javascript.  Man får håpe (med de summene som er brukt på hardware og software, og det litt pussige grepet med å legge css, bilder og js på hvert sitt eget domene som en form for last- eller forespørselbalansering) at tregheten til sidene er et forbigående problem som vil bli fikset med noen enkle justeringer av flaskehalser i løpet av de neste dagene.

Når det gjelder informasjonsformidling, er ikke utformingen like heldig. De mange pressemeldingene på forsiden kunne med hell vært lagt på en egen underside, eventuelt med visning av den nyeste pressemeldingen i en boks på forsiden. Forsiden burde vært dedikert til formidling av svar på de spørsmålene folk har når de går inn på sidene. Både side- og toppmenyen ser ut til å være greit sortert, sammen med de fire temaboksene, men alle pressemeldingene tar hovedfokus og forkludrer informasjonen i menyene. Her burde de lært av andre offentlige etater som NAV og Lånekassen, nettsteder med liknende formål og bruksmønster som Politiets.

Alt i alt? Noen lyspunkter, men dette er rett og slett ikke bra nok, uansett pris. Andre offentlige etaters nettsider løper i sirkler rundt denne satsningen. Jeg forstår at det er lett å i første omgang gå i forsvarsposisjon og avfeie kritikk når man er stolt over prosjektet man har lansert. Når støvet har lagt seg håper jeg prosjektleder og hans medarbeidere tar til seg det som kommer fram i media i dag med et åpent sinn, og lar seg påvirke i det videre arbeidet med nettsidene. Det meste av kritikken er svært konstruktiv, og bunner i et ønske om bedre nettsider.

Femten mann på død manns kiste

søndag, august 23rd, 2009

Litt egenreklame må til:

Som mange, men ikke mange nok, vet om, driver jeg og den gale mullaen og en liten håndfull flinke hjelpere med et lite prosjekt på si, der vi forsøker å presentere for allmuen hva som rører seg i de akademiske sirkler når man kommer til temaer som vampyrer, satanisme, konspirasjonsteori og varulver. Nå har Absalong, ved hjelp av den talentfulle Tini Malitius, fått ny design og blitt en hel del penere enn før. Ta en titt!

Og når du tar en titt, så legger du raskt merke til hva som skal skje om bare et par dager: nemlig nå på tirsdag, 25. august. Da tar vi nemlig for oss pirater i all deres maritime utfoldelse. Piratolog John Færseth kommer for å dele av sine kunnskaper, og vi har fått plass til en liten konkurranse også. Nøyaktig hva premien blir avslører vi ikke før kvelden opprinner, men det kan hintes om at Telltale Games er inne på sponsorsiden. Det blir muligheter for å få seg både rom og mer landkrabbevennlige forfriskninger, og selvsagt temariktig musikk fra våre faste DJer. Kom kom! Og ta med en venn med trebein!