Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.
Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:
Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.
Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.
Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.
Det er ikke mulig å vite, men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.
(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)
Tags: adjektiv, humor, litteratur
Det fnises. Leeeeenge. Si hvem det er. Si det. Si det, si det, si det. Si i det minste hvor den stod. Pleeeeeeeeeeeeeeease.
*Riste*
.-= Siste bloggpost fra Arnfinn Pettersen: Den gudløse komedie =-.
[…] jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av […]
…og der det ikkje finst adjektiv han kan maltraktere, tvingar han dei stakkars substantiva inn i adjektiviske [sic] roller: «på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging»
.-= Siste bloggpost fra Kevin: Ope brev til Tekna =-.