Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.
I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.
Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?
Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:
På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.
Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.
Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.
Tags: læring, motivasjon, politikk, skole, valg09
Ah, et glimrende innlegg! Skoledebatten er preget av lite nyanser. Jeg er enig at ting kan forbedres, men synes de fleste forslagene om forbedringer som kommer fra politikerne så åpenbart er preget av manglende innsikt i pedagogikk.
Jeg skal ikke skryte på meg masse innsikt selv, men jeg synes det er ganske innlysende at man for å bli flink i noe må oppleve en ekte og indre motivasjon. Det er så billig å snakke om knapper eller “se hva de gjør i Finland”(uten å helt vite hva de gjør i Finland).
Hva med å satse på å utdanne lærere som kan motivere og gi skolene budsjetter som gir tid og rom for lærerne til å jobbe med hver enkelt elev? Tipper det gjør mer for motivasjonen en knapper og glansbilder.
Takk for boktips, forresten. Skal sette den opp på programmet.
.-= Siste bloggpost fra Ida: Min sommerlåt =-.
Takk for tilbakemeldingen! Historien om tysklæreren er faktisk noe som har stått på dette-må-jeg-blogge-om-en-dag-listen min en god stund nå, men plutselig ble det høyaktuelt.
Det er et spennende tema. Jeg har jobbet mye i skole selv og ser at forskjellige belønningssystemer fungerer veldig bra. En belønning er middelet som blir brukt for å motivere. Har man langsiktige mål frem til belønningen, så kan en klasse jobbe målrettet og godt mot dette målet. Jeg er ikke tilhenger av å belønne konstant, men jeg er veldig tilhenger av å jobbe langsiktig. Det finnes mange gode systemer, som kan legge til og trekke fra alt etter oppførsel for eksempel. Klistremerker eller prikker blir flittig brukt. Jeg syns ikke dette tar bort fra interesse for fag, eller lærerens evne og vilje til å undervise. Det er kun et godt suplement. En klasse består av mange individer, jeg har sett at en klasse har lettere for å samle seg om et mål når de har en belønning som forsterkning, og at selve læringsprosessen blir bedre. Jeg jobber nå med autister og der bruker vi forsterkere (belønning) konstant i treningssituasjoner. Uten hadde dagen blitt svært vanskelig 😛 Gode lærere med entusiasme og langsiktige mål med belønning er jeg veldig for. alt med balanse tenker jeg 🙂
Det er gjort tilsvarende forskning på bruk av belønning for mennesker med psykiske funksjonshemninger som bor i institusjoner. Den viser samme resultater. Man oppnår ønsket oppførsel så lenge menneskene oppholder seg i institusjonen og stadig får belønninger, men effekten forsvinner totalt med en gang belønningen bortfaller. Det er selvsagt ikke nødvendigvis noe problem så lenge personen alltid skal befinne seg på institusjon og belønningssystemet kan opprettholdes. Da kan det være et praktisk virkemiddel som fungerer bra.
Jeg ser at belønning satt i system kan fungere godt når det man ønsker å oppnå er en gitt virkning her og nå. Det jeg ønsker å få frem er at det finnes grundige beviser for at belønning i seg selv ikke gjør noe som helst for å skape interesse og motivasjon for et fag eller tema. Derfor mener jeg Høyre er på villspor med akkurat dette forslaget. Belønning brukes allerede i skolen, og gjør sikkert ikke noe skade, men å fokusere på økt bruk av belønning for å oppnå en bedre skole med mer motiverte elever, er feilslått. Så lenge det faktisk finnes en del forskning rundt motivasjon, må man ta utgangspunkt i det man vet, ikke det man tror eller innbiller seg (som i dette tilfellet er det motsatte av det man vet), for å finne fram til de metodene man ønsker å bruke mer av.
Jeg spår at dersom et system med økt bruk av belønning blir tatt i bruk som hovedmetode for å få bedre resultater i skolen, kommer vi til å stå om ti år og ha brukt en haug med penger og ressurser på kursing, materiale og reformer av læreplaner (med tilhørende frustrerte lærere) og ikke ha oppnådd jack shit.
Godt poeng, og jeg tror mange kjenner seg igjen.
.-= Siste bloggpost fra Syltegeek: Valgkamp, resten av tida og en gammel sviske =-.
Slik jeg forstår forslaget, så er det vel ikke bare ment som motivasjon men også for å gjøre gode prestasjoner til noe mer positivt enn det er i dag. Jeg tror det er en erfaring jeg deler med mange, at det er bra å gjøre det bra en gang i mellom, men litt ufint å gjøre det bedre enn de andre hele tiden. Og at dette forplanter seg gjennom hele samfunnet, i form av blant annet kunnskapsforakt og lav status for lærere og forskere.
Om akkurat en leseknapp kan påvirke det, er jo et annet spørsmål. Men hele forslaget sett under ett, med for eksempel tilbud om sommerskole, synes jeg er et steg i riktig retning.
En annen ting er jo hvorfor alle forandringer i skolen er nødt til å resultere i store reformer med masse byråkrati. Hvis frykt for byråkrati er en grunn til ikke å forsøke å gjøre noe med problemer i skolen, er vi virkelig inne på ville veier.
.-= Siste bloggpost fra kamikaze: Telle knapper? =-.
For å ta det siste først: Byråkrati i seg selv er ikke et argument mot å forsøke noe som er bra. Problemet oppstår hvis byråkrati er det eneste man oppnår, uten den gode effekten som var formålet.
Personlig tror jeg ikke en leseknapp vil gjøre noe fra eller til i forhold til å gjøre gode prestasjoner til noe positivt. Men diskusjonen i seg selv er interessant, og det er absolutt bra å ta en debatt om hva man ønsker å oppnå, og (støttet av forskning og psykologer med kunnskap på feltet) hvordan det går an å oppnå det man ønsker.
Sommerskole for de som ønsker det, derimot, har jeg ingen sterke innvendinger mot. Det kan selvsagt gjøres på en riktig og en feil måte (sannsynligvis en hel del riktige og en hel del feile), men det er en annen diskusjon.
Kjempeflott kommentar! Jeg er fullstendig enig i at knapper og glansbilder er et dårlig substitutt for motivasjon drevet av nysgjerrighet og kunnskapstørst. Noe naivt tror jeg dette er egenskaper alle har, spørsmålet er hvordan dette vekkes og holdes ved like gjennom skolen. I et slikt perspektiv blir forslaget fra Høyre en kortsiktig distraksjon fra gleden av å mestre og se at kunnskap har en nytteverdi.
Men jeg har en kommentar til byråkratisering som et irrelevant argument. Jeg er selv lærer, men kommer fra en tradisjonell lærerfamilie. De siste årene er mitt inntrykk at det stilles stadig flere byråkratiske krav til ‘dokumentasjon’ av aktiviteten. Dette sliter i hvert fall på mine foreldre. Tid som tidligere ble brukt på å gjøre temaer spennende og engasjerende går nå til møter og skjemaer. Byråkratiet har en direkte og negativ effekt på kvaliteten på undervisningen.
Belønningsdebatten blir dermed en avsporing. Et mer konstruktivt forslag vil være å skape en arena hvor lærerne kan utveksle og diskutere ulike undervisningsopplegg. En lærer i historie kan ha laget et supert opplegg om første verdenskrig, en annen har brukt mer tid på industrialisering, en tredje har funnet en flott måte å undervise om nasjonsbygging. Per i dag er det kun enkeltklasser som høster fruktene av ekstrainnsatsen disse lærerne har lagt ned. Dersom det derimot ble skapt en arena og gitt insentiver for at lærerne utveksler og diskuterer erfaringer med slike opplegg, vil alle elevene få god undervisning i både verdenskrig, industrialisering og nasjonsbygging.
Hei,
Strålende innlegg og gode poenger. Jeg har skrevet om det samme fra en litt annen vinkel her:
http://fenilsen.wordpress.com/2009/07/29/konkurranseskolen-fra-en-annen-vinkel/
@Magnus: De er ikke de eneste. 2 av 3 lærere i Oslo-skolen vurderer å finne seg noe annet å gjøre, hovedsaklig fordi hverdagen handler om alt annet enn å gjøre en god jobb i klasserommet med elevene. Møter, skjemaer, vurderinger, målinger, testing tar fra lærerne tiden til å gjøre jobben sin.
.-= Siste bloggpost fra Fredrik E. Nilsen: Konkurranseskolen fra en annen vinkel =-.
God og saklig post!
Motivasjon og mestring i et langsiktig perspektiv er grunnleggende for læring.
.-= Siste bloggpost fra elisabethDL: Romania =-.
[…] Som f.eks. Fredrik E. Nilsen, Rolf Marvin Bøe Lindgren og Eira har vært inne på, er det et viktig poeng – uavhengig av dette med konkurranse – at […]
Hei, Eira! Ja, enig, det var også veldig godt å ha samme fag hver dag. Er til en viss grad også enig i at flersvarsprøver kan være tåpelige – de funka greit i matte men dårlig i fx historie. Samtidig er det en viktig trening i å oppfatte nyanser i et spørsmål, og jeg regner med at de er billigere å rette enn langsvarsoppgaver (tar mindre tid, de kan jo bare mates inn i en maskin). Men igjen, jeg opplevde å bli testet noenlunde kontinuerlig i alle fag, også med langsvarsoppgaver og i lekseform, så det var alltid nye sjanser til å forbedre seg og derfor insentiv til å fortsette å jobbe selv om én prøve hadde gått dårlig. Og det gjorde de jo, rett som det var.
En annen ting jeg kommer på at jeg hadde god nytte av var tutorials etter skolen. Det koster jo penger å opprettholde noe slikt, men jeg vil også tenke på det som en investering.
Gym, ja! Da jeg gikk på high school var jeg kjempelettet over at jeg slapp å ha gym. Det var den gang. Nå skulle jeg veldig gjerne hatt en time lek hver dag, og jeg skulle gjerne sett at unge frk. Hvaal hadde startet tidlig med gode vaner også.
Litt usikker på korrekt bloggetikette, klistrer inn svaret også på din side, jeg.
.-= Siste bloggpost fra Sidsel: Jeg hater svaner =-.
Ja, jeg ser selvsagt at det er mange negative sider ved økt byråkrati, og mye kunne og burde antakelig forenkles. Det jeg mente å si var at økt byråkrati i seg selv ikke er et motargument, det må veies opp mot fordelene ved et tiltak.
For ordens skyld: Forrige kommentar, fra Sidsel, er et svar på min kommentar til hennes bloggpost om dette temaet. Vanlig bloggetikette er forøvrig å enten svare på kommentar med ny kommentar til samme bloggpost, eller å skrive et eget blogginnlegg om saken med tilbakeping til innlegget man vil kommentere 🙂
[…] Noen vil hevde det er en god ting, andre skulle gjerne sett mer av det. Jeg har vært innom temaet tidligere også, og argumentert mot – ikke så mye mot konkurranse, men mot […]