Jeg leser bloggene til mange venner og kjente, og en del ukjente. Praksisen rundt publisering av bilder av ungene er veldig forskjellig. Noen legger ikke ut bilder av ungene i det hele tatt, andre legger ut bilder der ansiktet ikke synes, og andre igjen legger ut bilder helt åpent. Jeg synes det er veldig hyggelig å se disse familiebildene. Samtidig har jeg selv valgt å være en av dem som ikke publiserer noe som helst.
Når barnebilder på nett kommer opp som diskusjonstema, er gjennomgangsspørsmålet alltid: “Men er det egentlig særlig sannsynlig at en eller annen pedofil skal laste ned disse bildene av ungene dine i sandkassen og runke til dem?”. Nei, det er ikke det, men svaret er heller ikke så viktig. Det er nemlig feil spørsmål.
Over de siste ti årene har det (håper jeg?) begynt å gå opp for de fleste at det som havner på nett, det er der for all framtid. Det er ikke farlig å ha bilder av seg selv på nett. Jeg har mange. Men det er slett ikke alle som ønsker å ha bilder av seg selv på nett, av mange forskjellige grunner. Og her er det foreldreansvaret kommer inn. Som forelder har jeg rett til å ta avgjørelser på vegne av barna, inkludert å publisere bilder av dem i lokalavisen, i Se&Hør, på nett eller i en såpereklame. Men jeg kan ikke vite i dag om mine barn, ti eller femten år fra nå, vil sette pris på at hvem som helst kan søke fram bilder av hele oppveksten deres – bilder som, når de først er der, aldri kan fjernes helt igjen.
Derfor har jeg valgt å utsette valget. Når de blir gamle nok, vil jeg gjøre mitt beste for å forklare konsekvensene av å publisere på nett, og så får det være opp til dem hva de gjør med alle bildene.
Men det er selvsagt en balanse. Noen ganger deler jeg morsomme fortellinger om ting de har gjort eller sagt. Jeg deler bilder til familie og nære venner via en passordbeskyttet tjeneste. Det kan av og til være vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen mellom å bure seg helt inne og å eksponere mer enn man i fremtiden vil sette pris på. Mange vil kanskje hevde at jeg er for streng og paranoid. Dere andre foreldre der ute, hva er deres tanker om temaet?
Tags: barn, internett, sosiale medier
Jeg syns å delta i såpereklamer, og andre bildedkonkuranser blir feil i forhold til de verdier vi har, og vil at barnet skal få.
Å nøye dokumentere barndommen, hver eneste nye ting som skjer lar vi være å litt fordi jeg syns det er finere å oppleve øyeblikket enn å dokumentere det, – og litt lar vi være å dele alt vi har og eier med besteforeldre og andre kjære.
Vi deler bilder semi-lukket. Det er på nett, det er bak passord. Jeg vet at passord kan knekkes, og deles, men den et ikke gjort helt lett likevel. Akkurat som lukkede vinduer, og låste dører. Og så sender vi hyppig bilder av favorittungen som mms. Igjen, mobilen kan bli stjålet eller mistet, bildene kan sendes videre.
Jeg vet også at superstolte besteforeldre deler bilder med nysgjerrige grandtanter og onkler, og viser de til kollegaer og har bildet av yndlingen som bakgrunnsbilde på jobb. Og syns det er helt greit.
Fordelene med å dele litt bilder med kjære overveier for oss (foreldrene) den ulempen det måtte være for barnet å forevig bli konfrontert med et utvalg av bilder. Det er mulig vi gjør feil mot barnet. Og i såfall skal jeg be om tilgivelse, -når den tid kommer.
Vi har diskutert dette endel, og kommet fram til et par kjøreregler vi er enige om:
– Vi legger ikke ut bilder som barnet senere kan bli flau for. Altså ingen uten klær, på toalett, eller når han har gjort noe dumt.
– Vi skriver ikke navnet hans ved bildene, slik at de blir søkbare i forhold til hans navn.
-Vi forsøker å holde bildene av ham på Facebook til et minimum, siden vi er usikre på hva som da kan skje med dem.
Jeg har ikke sansen for når folk anonymiserer barnas ansikter på bildet, fordi jeg synes det gir assosiasjoner til kriminalitet og andre uhumskheter. (Tror dessverre ikke jeg tålte å se The Ring den gangen i tenårene 😉 )
Jeg legger ut bilder, men tenker nøye gjennom hvilke bilder. Ikke nakenhet og ikke flaue eller pinlige ting.
Ser poenget ditt med å velge selv, men det er vel også derfor jeg prøver å tenke meg fram til hvilke bilder som kan bli oppfattet som pinlige senere. Har også en lukket side for nærmeste familie der alt ligger.
Vi deler bilder på Facebook. Vi har diskutert dette og kommet frem til at det er en grei måte å gjøre det på inntil videre. Begrunnelsen er todelt,
pga. familie og venner som bor langt unna og dels fordi vi vil vise frem
vår lille. Vi er enige om en grense for når det er naturlig å slutte med
det, men som sagt så er det et problem, som fersk far, å la vær- jeg er
jo så veldig stolt over det lille underet.
Men vi har som sagt gått runden med oss selv i forhold til hva vi synes
er greit og hva som blir feil for vår del. Vi velger å publisere noen bilder av vår lille, men passer på at dette er bilder som hun selv
ikke skal kunne bli flau over i ettertid. Personlig tror jeg ikke f.eks
Facebook kommer til å bestå de neste 18 årene, men man vet jo aldri.
Jeg har nok bare tenkt noen halvferdige tanker og rundt dette, misbruk av bildene er ikke det jeg har brukt mest tid på- iom. at vi er restriktiv i forhold til hva vi velger å dele, det som gnager meg er hennes eventuelle valg rundt privatliv som på sikt vil bli hennes valg. Jeg føler meg som folk flest ang. dette(no pun intended)Vi har tenkt for lite på det.
Jeg tror vi har ganske lik praksis. Helt paranoid kan man jo ikke være, poenget med bilder er jo nettopp å dele dem med andre.
Facebook holder jeg meg også unna. Dels fordi jeg har mange andre der enn bare nærmeste omgangskrets, og dels fordi Facebook sine policyer rundt eierskap og lagring av bilder er ganske lodne.
Jo, jeg ser nok at mange bilder sikkert kan være helt greie. Samtidig kjenner jeg en del voksne mennesker som helt bevisst ikke vil ha bilde av seg selv på nett, uavhengig av hva slags type bilde det er. Derfor har jeg landet på null, selv om det kanskje vil vise seg å være for strengt.
Nei, hvor det blir av Facebook etterhvert er ikke godt å si. Men det begynner jo å bli en del nett-tjenester etterhvert som har hatt overraskende lang levetid.
Er jeg sent ute i diskusjonen? Jeg er jo en av disse særingene som verken er på FB eller har barn, men synes at du tar opp et viktig (og litt glemt) poeng. Hva vil fremtidens barn tenke om at hele (og da mener jeg så og si alle aspekter ved den) deres barndom er dokumentert i bilder publisert på nettet? Det er vanskelig å sette seg inn i, synes jeg. Vi vokste opp med fotoalbum med varierende mengde bilder. Sannsynligvis var bursdagene med, julaften og sommerferien. Det i mellom ble av og til fotografert. Jeg er sikker på at mitt tantebarn i løpet av sitt første leveår har flere bilder av seg selv enn jeg har klart å spare fra hele min barndom.
Jeg synes at et føre-var-prinsipp er å foretrekke. Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden…