Siden slutten av 90-tallet har jeg bare vært hos frisør en håndfull ganger. (Hvor mye er en håndfull, egentlig? Jeg har alltid tenkt på det som pluss-minus fem.) Resten av tiden har jeg latt håret gro, barbert bort alt, eller fått noen til å trimme hanekammen for meg. Frisørbesøk har uten unntak ført til hårkatastrofer med påfølgende barbering, subsidiært intensiv luebruk.
Problemet er at jeg har latterlig tykt hår. Basert på grundige empiriske undersøkelser kan jeg slå fast at majoriteten av norske frisører ikke kan noe annet enn standard tynt nordisk hår. Klippes håret mitt feil blir det til en litt uformelig og svært ukledelig hjelm.
I sommer tok jeg likevel motet til meg og oppsøkte en frisør på nytt. Denne gangen gjorde jeg forundersøkelser, og fikk anbefalt en bestemt frisør i en bestemt salong. En frisør av det gode gamle slaget, altså en femi kar med ny sprø hårfrisyre hver gang. Jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet, men det var mest fordi jeg ikke hadde klart å kommunisere hva jeg ville ha. Frisør- og legetimer er litt som muntlig eksamen for meg, i det øyeblikket jeg kommer inn døren glemmer jeg alt jeg hadde planlagt å si. Blank som en nypusset isse.
Til tross for at jeg ikke var helt fornøyd kunne jeg se at klippen funket med hårtypen. Derfor gikk jeg tilbake neste gang også, og fikk på et vis forklart litt bedre hva jeg så for meg. (Frisører må tro jeg er under snittet intelligent. Jeg stotrer som om jeg skulle vært en femtenåring på min første date.) Klippen ble super. Kort uten å være bolleformet. Den ble foreviget i D2, og jeg fikk mange komplimenter. Dermed har jeg fortsatt å gå til denne frisøren, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis han slutter.
Likevel hater jeg å gå til frisøren. Jeg lider av frisørindusert afasi. Jeg er ikke akkurat dronningen av småprat med fremmede, og frisørtime innebærer altså å sitte, i en time, musestille mens noen tar på hodet mitt, bretter ørene mine i rare vinkler og veiver rundt med en saks. Det føles unaturlig å ikke si noe. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Drøfte dagens aktuelle politiske tema? Bør man egentlig snakke om potensielt kontroversielle emner med en saksebevæpnet mann?
Jeg trenger altså en 101 i frisørbesøk. Er det sosialt akseptabelt å være stum, eller ler frisøren innvendig av denne forknytte personen som kommer litt for sjelden og fører samtaler på nivå med en femåring? Hva snakker man om?
Tags: frisør, sosiale koder
Jeg tenker livet er enklere for oss uten hår, men samtidig må jeg innrømme at jeg skulle snakket hull i hodet på en hvilken som helst frisør, med og uten en veivende saks i hånden, for å ha tilsvarende hårmanke som Dem selv 😉
Jeg håper det er lov å være stum! Hater også å gå til frisøren og orker sjelden smalltalk. Later noen ganger som jeg snakker enda dårligere norsk enn jeg gjør for å slippe unna en samtale om ingen ting 🙂 .
Nå har jeg jo levd som hårløs i lange perioder, med god hjelp fra barbermaskinen. Hår er jo egentlig bare i veien.
Smart triks! Kanskje jeg skal komme inn neste gang og snakke gebrokkent med tysk aksent? Mulig han kommer til å avsløre meg, siden jeg har vært der før…
Det er enkelt for deg å si som vet at det kommer igjen … 😉
Nå er det noen år siden jeg sist besøkte en frisør (man har maskin), men da har jeg primært frekventert tyrkere og irakere som har snakket elendig norsk, men har kunnet klippe menn. De få ganger jeg har forsøkt meg med ordentlige frisører som ikke koster en hundrelapp for klippen, har resultatet blitt forferdelig.
Hva med “det er så greit å bare komme hit, og bli fjonget på håret, ha en avslappende time hvor jeg ikke trenger tenke på noe”
Avslappende time er kanskje å overdrive om skuldrene dine er under nakken av angst, så da funker “hm? sa du noe? beklager jeg er helt i mine egene tanker i dag” etter en stund stillhet. evt med påfølgende “det er bra du ikke trenger mye instruksjoner siden jeg har tankene et helt annet sted”
om de har radio går det ann å si “hm dette var en fin sang/interessangt program”.
Nå er jo alt dette bare forslag på undskyldninger. Du kan jo bare sitte der, smile litt av og til og bare svare på spørsmålene de har. Du er sikkert ikke den eneste som blir østers hos frisøren.
Jeg har de samme problemene. Altså har jeg veldig mye hår (det er egentlig ikke så tykt, men det vokser tett) og liker ikke å snakke med frisører. Ja, og så får jeg rare frisyrer som bare ser noenlunde fine ut om jeg bruker rettetang, men det synes jeg er litt teit og slitsomt å gjøre hver dag… Siden din er flink, hvor klipper du deg?
Jeg gjetter på at frisørene selv synes det er behagelig å kunne gjøre jobben uten å måtte skravle med hver eneste kunde.
“Hurra, der kommer Eira igjen, da slipper jeg å finne på noe halv-interessant å prate om den neste timen” 🙂
På Kick i Nygårdsgaten. Litt dyrt, men jeg har vært borti verre. Og siden jeg går så sjelden til frisøren synes jeg jeg kan forsvare det 😛
Ikke “Ånei, der kommer Eira igjen, da kan jeg se fram til en time med pinlig taushet?”, altså?
Jeg tror også frisører synes det er deilig med en smalltalk-fri time. Men hvis stillheten føles klemmende, kan du si: “Det er så deilig med kort og lettstelt frisyre når man har små barn.” Sluker han ikke det agnet, er han ikke interessert i å prate, og du kan bare slappe av 🙂
Hvis du først er i den prisklassen kan du jo ta turen på ramm, hvor du begynner med å sitte i massasjestol for en hodebunnsmassasje/hårvask. Nå er daglig leder en kompis, så jeg har nok noen fordeler og er heller ikke midt i målgruppen. Men avslappende er det.
http://www.ramsvik.no/index.php?mapping=36
Hodebunnsmassasje høres jo deilig ut… så lenge man ikke trenger å snakke med massøren 😛 Tror kanskje jeg må øve litt på dette med å sitte i ro og bli dullet med, jeg klarer ikke å slappe av.
Mjoooo… småbarns-prat føles som feil tema med en parogtjue år gammel femihomse. Eventuelt er jeg bare full av fordommer. Og dessuten er barn det siste temaet jeg har lyst å diskutere når jeg har litt fritid for meg selv 😉
Jeg har brukt samme frisør de siste åtte-ni årene. Er svært fornøyd (til tross for at jeg også har veldig tykt hår, og går veldig sjelden). Men det beste av alt er at den thailandske damen som klipper meg snakker så dårlig norsk at det ikke er mulig å samtale mens hun klipper. Det blir noen korte setninger om været, og så kopler jeg bort det meste og bare lar tiden gå. Det fungerer fint for meg, det 🙂
Dette høres fryktelig kjent ut. Frisørindusert afasi er heretter et klart favoritt-uttrykk! Jeg lar rullegardinen med frisørnavn i online-bestillingsskjemaet stå uvalgt, i ren frykt for å slite ut kun en av dem i salongen på stillheten min, så nå har jeg sikkert kommet på en rulleringsliste. “Neei, jeg tok henne sist, det er definitivt din tur!” Noen frisører bør helt klart skrive en bok om hvordan man går fram. Nå har vi hatt det trygt og godt i nesten et helt år (jippi!), men så var det dette med hvordan skrive inn endringer i et godt innklippt rituale. Strålende post!
Er det ikke bare å sette seg med et ukeblad i fanget og late som du er veldig opptatt av det da? Det må jo være en grunn til at det ligger ukebalder hos frisøren..
Ukeblad eller avis er helt klart en vinner, når jeg husker å ta på meg linser før frisørbesøket. Brillene får jeg jo ikke lov å ha på, og jeg er mer enn blind uten.
Det er godt det ikke bare er meg.
Hm, kanskje jeg også skulle funnet meg en frisør som ikke snakker norsk. På den annen side blir det vel bare enda vanskeligere å forklare hvordan jeg vil ha det?
Skulle akkurat til å foreslå ukeblader! Beste måten å slippe å prate med frisøren. Med mindre man har en frisør man faktisk har lyst til å skravle med. Hadde det lenge(og hun var kjempeflink!), men så bestemte hun seg for å slutte som frisør! Jeg depper fremdeles og har ikke funnet noen ny favoritt. Og det kommer jeg nok heller ikke til å finne så lenge vi bor her på landet i junaiten. La oss bare si at de har en *litt* annen smak 😮