Jeg har tenkt en stund på å blogge favorittdiktene mine. Jeg er glad i lyrikk. Så velkommen til premieren på Epistels poesiblogg. Det blir nok mest dikt andre har skrevet, men man kan ikke se bort fra at jeg fisker noe fra tenårenes emo-arkiv med tid og stunder.
Den som får æren av å starte ballet er Amiri Baraka, en amerikansk poet jeg begynte å lese midt på nittitallet. Ett av de mest kjente diktene hans heter Preface to a Twenty Volume Suicide Note, og skaper en stemning av sårhet, ensomhet, håp, om å være liten i et stort univers men ubønnhørlig en del av det. Og selv om det i bunn og grunn er et religiøst dikt, finner jeg en sinnstemning jeg kan kjenne meg igjen i.
Jeg innser at med tanke på hva som skjer i Gaza i disse dager kan valget av Baraka som blogg-poet framstå som politisk ladet, men det var ikke ment slik. Om du klarer det, ta gjerne politikken og poetens bakgrunn ut av konteksten før du leser diktet. Det fortjener å stå på egne ben.
Preface to a Twenty Volume Suicide Note
Lately, I’ve become accustomed to the way
The ground opens up and envelops me
Each time I go out to walk the dog.
Or the broad edged silly music the wind
Makes when I run for a bus…
Things have come to that.
And now, each night I count the stars.
And each night I get the same number.
And when they will not come to be counted,
I count the holes they leave.
Nobody sings anymore.
And then last night I tiptoed up
To my daughter’s room and heard her
Talking to someone, and when I opened
The door, there was no one there…
Only she on her knees, peeking into
Her own clasped hands
Wikipedia får ham ikke nettopp til å fremstå som en sympatisk fyr, men det er et flott dikt. Og jeg er som kjent for lyrikkblogging.
Siste bloggpost fra Arnfinn Pettersen: Blitz om gatekampene