Religionsseksuell kjedsommelighet

Jeg har hatt Dag Øistein Endsjøs “Sex og religion” liggende på hyllen en stund, og i grunnen gledet meg til å komme i gang med den. Jeg liker å lese populærvitenskap og populærhumaniora, og som enhver tabloidredaktør kan fortelle deg, alle liker å lese om sex. Sex er jo en ganske sentral ingrediens i de fleste menneskers liv – noen ville driste seg til å si avgjørende.

Desto større var skuffelsen da jeg kom i gang med boken. Det skal godt gjøres å skrive kjedelig om sex, enda mindre om kombinasjonen sex og religion, men det er akkurat det forfatteren har klart.

For det første er boken ekstremt repetitiv. Poenger som godt kunne vært avklart på et avsnitt eller to fyller flere sider, og kommer gjerne tilbake et par ganger til senere i kapittelet, og med nesten samme vinkling i neste kapittel.

Dernest er den svært ordrik. Ved å slå opp på en tilfeldig side mens jeg skriver dette kan jeg gi et eksempel: “Mange ganger er det vanskelig å se i hvilken grad det i det hele tatt er mulig å identifisere spesifikke religionsseksuelle regler for homosex.” Denne typen vendinger er regelen heller enn unntaket, og gjør teksten tørr og tunglest.

De to faktorene over gjør at det er vanskelig å følge en rød tråd i teksten. Det kan virke som strategien har vært å pøse på med absolutt alle detaljer forfatteren har klart å finne kilder på. Det ville vært en fordel med en strammere redigering, både av kildetilfang og presentasjon.

Selv om dette ikke oppgis i klartekst, har forfatteren en tydelig agenda i forsvaret av homofili. Dette temaet tar overhånd og kommer i veien for en nøytral og opplysende gjennomgang av fagstoffet. Homosex har en framtredende plass i alle kapitlene, og den presenterende stemmen glir jevnlig over i agitasjon. I etterkant ser jeg på Wikipedia at Endsjø er omtalt som “en viktig ideolog i den norske homobevegelsen”. Det i seg selv har jeg ikke noe problem med, men det hadde forekommet meg ærligere å presentere boken som et forsvarsskrift for homofili enn som en på overflaten nøytral fagbok om sex og religion i et historisk perspektiv. I så fall ville jeg lest den med andre forventninger.

Alt er riktignok ikke svart. Boken inneholder utvilsomt mye informasjon for den som leter, og for de som ønsker å lære mer er kildelisten omfangsrik. Likevel er hovedinntrykket at jeg har kjedet meg gjennom en massiv mengde fyllord for å ikke egentlig lære så mye jeg ikke visste fra før.

Tags: , ,

2 Responses to “Religionsseksuell kjedsommelighet”

  1. Heidi says:

    Jeg liker religionshistorikere som tør å innrømme at vi faktisk ikke kan være fullstendig nøytrale i arbeidet vårt, og spesielt religionshistorikere som tør å ta normative standpunkter, men det krever til gjengjeld at man redegjør skikkelig for hvor en står og hvor en faktisk trer ut av fagidealet som den “nøytrale observatør”. Jeg liker Endsjø godt (og faktisk også skrivestilen hans), men er enig i at han burde vært mer klar på hans rolle i denne boken.

    Eira Reply:

    Ja, jeg har som sagt ikke noe problem med subjektiviteten og vinklingen i seg selv, men mer hvordan boken framstilles. Og, som du sier, kunne det godt vært tydeligere skille i selve teksten mellom ideologen og historikeren. Det er naturligvis ikke mulig å trekke et skarpt skille, siden bakgrunnen alltid vil farge presentasjon og utvalg, men det går an å tydeliggjøre et skille mer enn det er gjort her, og å være mer åpen om problemstillingen.