SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?
Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil. Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?
Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken. Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.