Det finnes mange slags dikt. Først og fremst gode dikt og dårlige dikt. De aller fleste dårlige dikt er kjærlighetsdikt. Men så finnes det noen gode slike også. Det aller mest romlemantiske diktet jeg vet om er Sykkelstyret av Nordahl Grieg.
Dette kan du anse som en utfordring eller oppfordring eller rett og slett en konkurranse. Hvis du kan poste et kjærlighetsdikt på bloggen din som er mer romlemantisk enn dette, skal du få noe fint i posten av meg. Konkurransen avgjøres etter meget objektive kriterier av en eneveldig jury, og du har en uke på deg. Send link til ditt bidrag i tilbakesporing eller kommentar. Og hvis du ikke har noen blogg, kan du putte hele diktet inn i kommentaren. Det spiller ingen rolle om du har skrevet diktet selv eller siterer noen annens, men husk å få med hvem som har skrevet det. Vinneren blir kåret neste søndag. Jeg forbeholder meg retten til å kåre flere enn en vinner.
Sykkelstyret
Nordahl Grieg
Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.
De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.
Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.
Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.
Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.
De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.
Tags: kjærlighet, konkurranse, nordahl grieg
Dette var en fin ide!
Den minnet meg på at jeg mistet alle diktene mine for 6 mnd siden, dikt jeg har tatt vare på siden jeg var ung.
Men jeg fant et par i dag i noen glemte filer. Fra den gang da kjærlighet for meg var alt annet en ømhet…
Ikke mitt beste, og ikke storslagent, men jeg deler det likevel:
Han sitter der
Stirrer fremfor seg uten å si et ord
Han trenger ikke si noe
Ikke nå.
Så snur han seg
Ser på meg
For første gang.
Jeg ser han kjemper imot
Øynene hans er på randen til å renne over
Han strever vet at det ikke må skje.
Nå er tidspunktet andre ville ha strøket han over hodet
Jeg rører han ikke
Ikke fysisk
Jeg reiser meg
Går to skritt og stopper uten å snu meg mot han
Sekunder tikker
Alt står stille
Så
Reiser han seg
Og vi går
Sammen
Det er mørkt
Det er varmt og vindstille
Vi sier ikke noe.
Det er tidenes lengste tur hjem
Jeg låser opp døren
Jeg har ingen anelse om hva som vil skje
Annet enn at det vil bli vondt
Jeg er så uenig! De aller beste diktene er kjærlighetsdiktene 🙂 Her får du en av mine favoritter som er skrevet av Elizabeth Barrettt Browning.
How do I love thee?
How do I love thee? Let me count the ways.
I love thee to the depth and breadth and height
My soul can reach, when feeling out of sight
For the ends of Being and ideal Grace.
I love thee to the level of every day’s
Most quiet need, by sun and candle-light.
I love thee freely, as men strive for right;
I love thee purely, as they turn from praise.
I love thee with the passion put to use
In my old griefs, and with my childhood’s faith.
I love thee with a love I seemed to lose
With my lost saints – I love thee with the breath,
Smiles, tears, of all my life! – and, if God choose,
I shall but love thee better after death.
Er nesten frista til å nominere den tvisynte, småtriste, humoristiske Prøysen-visa “kjem du i kveld”.. Minner om kor komplisert vi kan laga det til for oss.. Men om ein ser “romantisk” og “realistisk” som antonym er det vel ikkje kvalifisert?
Maistjarnan av Halldor Laxness, noko midt mellom kjærleiks- og revolusjondikt som er uoffisiell nasjonalsong på Island..
Ó hve létt er þitt skóhljóð,
ó hve lengi ég beið þin,
það er vorhrét á gluggan,
napur vindur sem hvín.
Én ég veit eina stjörnu,
eina stjörnu sem skín,
og nu loks er hun komin,
hun er komin til min.
Það er erfiðir tímar,
það er atvinnuþréf,
ég á ekkert að bjóða,
ekki ögn sem ég hef,
nema vón min og líf mitt,
hvort ég vaka eða séf..
Þetta eitt sem þu gavst mér,
það er allt sem ég hef.
Enn i kvöld lykur vetri
sérhvers vinnandi manns,
og á morgun skín maisól,
það er maisólin hans.
Það er maisólin okkar,
okkar einingjarbands.
Fyrir þér ber ég fána,
þessa framtíðar lands.
(Melodien gjev kan hende over halvparten av stemninga? Prøver meg ikkje på ei omsetjing, mesteparten av romantikken ville nok bli “lost in translation”..)
Og to klassiske..
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
http://www.hallvord.com/dikt/dendag.htm
Me skal ikkje sova bort sumarnatta ..
(Merk: rettskriving og gramatikk er sikkert ute på glattkjøring i “maistjarnan”. Ikkje siter meg på denne, finn ein meir autoritativ versjon der ute..)
Det er mange fine kjærlighetsdikt, men det er spesielt ett jeg måtte tenke på i forbindelse med det du har valgt. Det er Gunnar Reiss-Andersens dikt “Det sner”. Det er vel kanskje mer et “forelskelsesdikt” enn et kjærlighetsdikt, men det er veldig lett å kjenne seg igjen i, syns jeg.
Det sner
Hun fyller sytten år, og han er kommet
med fire roser i et tynt papir,
akk, et symbol på hemmelige torner
for den som får dem og for den som gir.
Men tross at rosene har mangt å si,
så får de ingen av de to på gli.
Det blir “tillykke”, og det blir “jeg ber”,
men ikke mer.
Det kan jo også være skjønt å tie
med alt det skjønne som en rose vet,
og intet blomstersprog har ord for dette,
skjønt mange kaller det for kjærlighet.
Men det skal ingen kunne se på ham,
skjønt han er døden nær og ganske klam.
Og uret tikker og det sner og sner;
og intet skjer…
Hun står og støtter seg til vinduskarmen,
han tar en lenestol til pinebenk.-
Å, gid der bare vilde komme nogen!
Men om det ingen kom, hvad så? – Ja, tenk!
ja, tenk om tanken var litt mere fri,
og tenk om noen fant på litt å si. –
Da tar han mot til sig, blir blek, men ler:
Nei, se det sner!
Ja, se det sner! Å himmel, det var frelsen!
Når en er mann med ordet i sin makt,
og der er sne nok til et sådant innfall,
så er det ingen sak å få det sagt.
Han kjenner Schopenhauer, Nietzsche, Kant;
men livet taler for sig selv iblandt,
og en må stå der med philosoficum
og være stum.
Og at det sner det kan jo alle skjønne.
Men selv en nittenårig mann av ånd
er null mot henne som forstår allverden,
da han undselig griper hennes hånd.
De står og stirrer på de hvite fnokk.
Et ord er sagt, og det er mer enn nok.
Og tiden går, ja, der går tre kvarter.
Det sner og sner…
http://eeyore-grrl.livejournal.com/398771.html
Litt sent ute her, men dette var morsomt. Tenkte nemlig nettopp på Gunnar Reiss-Andersen sitt “Det sner” dikt og søkte det opp på internett. Da kom jeg hit. Det er et fantastisk dikt! Morsomt også at “Sykkelstyret” av Nordalh Grieg var utgangspunktet, for det er også så fint. Jeg deler et av mine favorittdikt, dette om noe mer moden kjærlighet;
Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli
Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro
Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du
Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus
Av Halldis Moren Vesaas
Vesaas-diktet er nydelig, og romantisk på den helt riktige måten.