Refleksjoner over en babytøffel

Jeg diskuterte dette temaet med noen venner her om dagen, med utgangspunkt i enhver strikkers dilemma – det kjedelige i å strikke par, en til av et plagg du nettopp har strikket:

Dersom man kjenner noen som får en baby, og denne babyen har bare ett bein, er det da ufølsomt og/eller uhøflig å gi dem en enkelt hjemmestrikket babytøffel i fødselsgave? Eller er det tvert imot mer ufølsomt å gi dem et par? Bør man unngå hele temaet ved å gi dem en lue i stedet, eller er det feigt og unnvikende, analogt med å unngå å si ordet “se” hvis man snakker med en som er blind?

One Response to “Refleksjoner over en babytøffel”

  1. Eirin says:

    Hm. Spesiell problemstilling. For min egen del tror jeg at jeg hadde strikket kun én babytøffel, men strikket noe annet i tillegg, som en hue, eller kanskje votter/vott. På den annen side så ville mye også helt kommet an på foreldrene, men analogien din er høyst avslørende. 🙂