Gallestein gjør vondt. Når en stein setter seg fast i gallegangen gjør det ekstra vondt. Sånt lager dessuten gjerne infeksjoner som gjør at man blir slapp og trøtt og sliten. Når det ikke lenger kommer galle til tarmene mister man evnen til å fordøye fett. Spiser man fett prøver galleblæren å tømme seg, men det går jo ikke, så da får man enda mer vondt. Derfor må man la være å spise fett. Det er ganske vanskelig i lengden. En litt morsom bieffekt av manglende galle i tarmene er at avføringen mister all fargen. Den blir faktisk helt hvit. Det er litt spooky.
Hvis man er heldig løsner steinen av seg selv etterhvert og triller ut i tarmen. Men som regel ligger det flere igjen inni galleblæren som bare venter på å lage trøbbel, enten der de er eller ved å krype inn i gallegangen og lage veisperring. Og når man først har fått gallestein dannes det nye steiner hele tiden. Man kan se dem på ultralyd. De er hvite små og store prikker på den svarte klatten som er galleblæren. Hvis steinene ikke slutter å lage bråk må man operere bort galleblæren. Da skjøter man sammen gangene sånn at gallen drypper rett fra leveren og ned i tarmene.