Las Vegas er antakelig en av verdens mest deprimerende byer. Ikke på samme måte som Mogadishu eller Bogota, men til tross for at kriminalitetsnivået ikke følger CSI-standarden er det lett å miste troen på menneskeheten der.
Jobben bringer meg til Vegas to uker i året. Om man nå ser bort fra at jeg gjerne dobler de normale arbeidstimene i løpet av oppholdet og dermed ikke har særlig mye fritid, har byen jevnt over ingen attraksjoner for noen som ikke er interessert i gambling og blir stresset av upscale nattklubber med fantasipriser og regler for påkledning*. En gang skal jeg få tid til å dra ut til Hoover Dam.
Forskjellen mellom hotell og casino er hypotetisk. Alle hoteller er casinoer, og nesten alle casinoer er hoteller. Skal du ut på gaten må du finne veien gjennom slotmaskinjungelen. Alt blinker og plinger, døgnet rundt. Spørreskjemaet jeg fikk tilsendt på mail fra hotellet etter årets tur hadde ti valg for foretrukket gamblingsted, men ikke noe felt for “Ingen steder”. Alle fastboende jobber i servicenæringen, og Walgreens-en på hjørnet har en hel hylleseksjon med støtdempende innleggssåler.
Maten er et kapittel for seg selv. Man kan si mye pent om amerikansk mat generelt. I nordvest har de ost. I California har de frukt og grønnsaker. I Vegas har de kjøtt og hvitt, mykt brød. Riktignok importerer de avocado fra California, så guacamolen er et lyspunkt i tilværelsen. Selv på kinarestaurant besto en av middagene mine av en diger tallerken full av kyllingbiter med saus, og fire bittesmå brokkolikvaster dandert i hvert sitt hjørne.
Selve arrangementet er en fantastisk anledning til å få treffe kolleger fra andre kontorer, og ikke minst kunder fra hele verden. Jeg ville ikke vært det foruten. Men jeg ser fram til den dagen NABShow bestemmer seg for å flytte messen til San Fransisco eller Chicago. Hvorfor noen reiser frivillig til Las Vegas er meg ganske uforståelig.
* Jeg ble nektet i døren på en av disse klubbene fordi jeg var iført røde, men ellers ganske pene og nøytrale lærsko, med kommentaren “Don’t you have anything with heels?”. Og var ganske fornøyd med å kunne avkrefte, snu og dra til hotellbaren med engelsk stil for en hyggelig pils.
Tags: arbeidsliv, vegas
Hmm, til forsvar for Bogotá: Den har sine deprimerende sider, men ville ikke vært den første byen jeg hadde tenkt på dersom jeg skulle sammenligne deprimerende byer. I Las Vegas har jeg aldri vært, og jeg kan ikke tenke meg at jeg noengang kommer til å ta turen dit. Jeg er enig meg deg, helt uforståelig hvorfor noen reiser frivillig dit.
Nei, det er kanskje litt av poenget mitt – byer som Bogota har sine deprimerende sider på en helt annen måte som ikke kan sammenlignes med den livsgledeutsugende, neonbelyste tomheten i en by som Las Vegas. Man skal dog kanskje være forsiktig med å sitte i Norge og ønske seg fattigdom og kriminalitet i stedet for slotmaskiner og bling.
Inntrykket mitt av Mogadishu og Las Vegas er utelukkende basert på media eller andres beskrivelser. Egentlig burde jeg jo gitt dem en sjanse. Bogotá har mer enn kriminalitet å by på, helt greit å besøke byen og store deler av Colombia forøvrig. Mye fattigdom å se, men deprimerende er ikke totalinntrykket. Egentlig er største faren at man ikke vil forlate landet.
(Måtte bare skrive noe positivt landet jeg er så glad i 🙂
las vegas har ingen museum?
Fullstendig enig. Det er et deprimerende sted som til nøds er interessant å ha sett en gang for å se hvor vanvittig det er.
Jeg reiser nok aldri tilbake dit, men San Fransisco reiser jeg gjerne tilbake til. Hoover Dam er forsåvidt interessant, men det går fort over, spesielt for en vestlending.