De fleste bedrifter og fagfelt har en minst en guru. En person som har vært der så lenge og kan så mye at få, om noen, stiller spørsmål ved avgjørelsene deres. Noen guruer er globale innen et fagfelt eller en metodologi, andre er lokale eksperter på en bestemt applikasjon eller utviklingsområde. Hvis disse hevder at en bestemt metode er den beste for å løse et problem, tar folk det for gitt at de har rett. De har jo tross alt rett stadig vekk.
Kompetente mennesker kan mye, og er viktige ressurser å ha i et prosjekt. Men det at han på nabokontoret kan noe, er ingen unnskyldning for deg til å skru av hjernen.
Man kan selvsagt ikke stille spørsmål ved alt hele tiden, ellers får man ikke gjort særlig mye annet. Ofte er det fornuftig å forholde seg til det noen andre har bestemt eller foreslått. Godt nok er ofte bedre enn perfekt. Men føler du noe skurrer, stopp opp og tenk. Ikke gå ut fra at noen allerede har sett saken fra den vinkelen og allerede tatt hensyn til problemet, selv om de er flinkere enn deg.
Det kan føles som en belastning å komme inn fra sidelinjen og antyde at flinke, erfarne mennesker tar feil. Men også flinke folk gjør feil hver dag, og i en fornuftig bedrift setter smartingene pris på stemmer som kommer med andre forslag og synsvinkler, eller påpeker problemer som andre ikke har lagt merke til ennå.
Jeg har hatt flere aha-opplevelser på dette feltet. Jeg har opplevd prosjekter der alle som har jobbet på prosjektet har sett helt grunnleggende problemer, men ingen har tord å ta opp kampen mot det de har sett på som ekspertisen. Jeg har opplevd å få mailer fra langt mer erfarne kolleger enn meg selv, som har takket meg for å ta opp ting når de selv ikke har våget å stikke ut nakken.
Og det aller viktigste: Når jeg har tatt opp saker, har jeg opplevd en fantastisk respons fra ekspertisen, som har imøtekommet kritikken, begrunnet sine synspunkter godt og grundig, og vært villige til å gjøre endringer der endringer er nødvendige eller hensiktsmessige. Det er en grunn til at ekspertene er eksperter – de er ofte veldig flinke til å lære av feilene sine. Feilene kommer jo som regel for en dag til slutt uansett, men for prosjektet er det langt bedre at de kommer før enn etter release. Og ikke minst er det mye mer motiverende å arbeide på et prosjekt man har tro på.
Dette burde være åpenbart for de fleste, men likevel – noen tips for god kritikk:
Vær ydmyk. Selv om du er sikker på at du har rett og at alle andre tar feil, er det lite hensiktsmessig å komme brasende inn og slå i bordet. Kom med spørsmål og forslag, ikke ferdige løsninger. Som regel er den beste løsningen ikke nøyaktig hva du hadde tenkt – mer om akkurat det i en senere bloggpost.
Vær direkte. Hinting og mumling i bisetninger er bare irriterende. Send gjerne en ryddig og gjennomtenkt epost til alle relevante parter og gjør det klart nøyaktig hva det er du prøver å si. Forklar hva du mener ikke fungerer, og hvorfor.
Fokuser på målet. Målet er (fortrinnsvis) et godt prosjekt. Målet er (helst) ikke å henge ut andres inkompetanse eller fremheve egen genialitet. Vi er alle inkompetente, og gode prosjekter kommer av samarbeid og bruk av sterke sider, ikke av å lage politikk ut av svake sider.
Om jeg noen gang synder mot alle de gode tankene i denne bloggposten? Stadig vekk, mer enn jeg liker. Men det er en fin ting å øve på.
Kan man ikke innrømme man tar feil, har utdatert kunnskap eller andre har funent en bedre vei, da har man stoppet å lære.
-Gammelt jungelord.
Som ny har man en viss ‘tabbekvote’, eller ekstraliv, så å stikke frem nakken går helt fint, og den kvoten kan finne på å vare en stund om man følger rådene dine for god kritikk.
Jeg er er ganske enig. Og hva slags respons man får på kritikk (så lenge den er konstruktiv og ikke frekk, vel og merke) og forslag til forbedringer sier mye om profesjonaliteten blant ekspertene og miljøet på arbeidsplassen. Hvis dine forslag stadig “sables” ned, så kan du nesten være sikker på at det prosjektet man er i, ikke er det eneste prosjektet med lav takhøyde i en gitt bedrift/organisasjon. Det er hvertfall min erfaring. De som reagerer krakilsk på kritikk er ofte gjerne de som har noe å “skjule”, som et dårlig arbeide eller at de sitter på kunnskap/teknologi som er utdatert, men som de prøver å forsvare til siste skanse.