Jeg har en klok, strikkende venninne som alltid sier at hvis man vil strikke, må man være villig til å rekke opp. Noen små unøyaktigheter kan man alltids klare å leve med eller trikse til slik at de ikke synes i det ferdige produktet, men når du sitter der med en feil som er for stor til å skjule har du bare tre valg:
- Bli sur og legge det halvferdige strikketøyet i en skuff (min favorittløsning!).
- Strikke ferdig likevel, men ende opp med å ikke bruke det ferdige plagget særlig mye fordi a) er stygt, b) ikke passer, eller c) begge deler.
- Rekke opp, rette feilen, begynne på nytt. Gjerne flere ganger, til resultatet blir bra.
Hvor mange av dere kan si, med hånden på hjertet, at dere som regel velger den tredje veien? Til tross for at den helt åpenbart er den mest rasjonelle?
Nemlig.
Vel, den siste måneden har jeg jobbet med et utviklingsprosjekt der utviklerne på en forbilledlig og ikke minst inspirerende måte har gjort nettopp det. Til tross for at programmet fungerte helt greit, kjørte de brukertest etter brukertest, forkastet, endret og tenkte nytt, uten å henge seg opp i hvor mye tid de allerede hadde brukt på forrige løsning. Brukergrensesnittet ble noe helt annet enn utgangspunktet, og mye, mye bedre.
Neste gang jeg strikker meg inn i et hjørne skal jeg prøve å bite det i meg og rekke opp.
Da jeg fremdeles strikket, tror jeg jeg generelt strikket hver genser to-tre ganger. Rekket til og med ofte opp bare fordi jeg hadde kommet på en ide til et kulere mønster som måtte prøves ut.
Men nå skal det sies at jeg aldri går med strikkeplagg, så det var ikke noe mål i seg selv å bli ferdig – da havna det bare i skapet uansett.
Genser? Jeg synes det er vondt nok å rekke opp noen centimeter på en sokk. Tror jeg må begynne øvelsene i det små.
Utrolig nok passer dette også til tolkeoppdrag – man kan lett tolke seg inn i et hjørne…