Jeg var sju og et halvt år da jeg fikk briller første gang. Jeg hadde aldri klaget på synet, jeg trodde jo det skulle være sånn. Det viste seg at jeg hadde minus en hel del i brillestyrke – nøyaktig hvor mye har jeg glemt, siden synet har forverret seg mange ganger siden den gang, men det var i alle fall mer enn minus fire.
De nye brillene førte til en rekke oppdagelser. Jeg oppdaget for eksempel at trær har individuelle blader, at trehus består av planker, og at noen hadde vært lur nok til å skrive foran på bussene hvor bussen skulle til. Dette var ikke mangler jeg hadde savnet før, jeg var jo vant til at det jeg så, var slik verden så ut.
På samme måte har jeg aldri tenkt over at jeg kan ha synesteti. Jeg har lest om synesteti før og vært fascinert av fenomenet – tenk, tall med farger! Men mine tall har alltid vært fargeløse. Derimot har jeg et litt spesielt forhold til enkelte andre abstrakte systemer, spesielt formallogikk og datasystemer. For meg består et datasystem av komponenter av ulik fasong og utstrekning, plassert romlig i forhold til hverandre. En kan være avlang og sentralt plassert et lite stykke borte fra meg, en annen komponent i systemet er liten, kubisk og plassert like ved meg nede i venstre hjørne. Komponenter som virker som de skal framstår som annerledes enn komponenter med kjente feil. Ingenting har farger, og jeg kan ikke skifte kameravinkel. Rommet befinner seg alltid foran meg innenfor det som er mitt synsfelt, alltid sett fra samme vinkel. Det å lære et nytt datasystem består i å finne ut hvordan hver komponent ser ut og hvor den skal være. Jo mer kjent jeg blir med en enkelt komponent, jo mer detaljert og definert blir den.
Det har ikke slått meg før ganske nylig at det er noe spesielt ved dette. Jeg har egentlig ikke tenkt over det i det hele tatt. Det er bare sånn. Tenker ikke alle sånn? Men det gjør de visst ikke. For folk flest er visst datasystemer like flate som tall er for meg. Så jeg begynte å lese litt om fenomenet, og fant ut at synestesi dekker enhver sammenblanding mellom to eller flere sanser og persepsjoner. Den klart vanligste handler om tall, bokstaver og farger, men det er heller ikke uvanlig å se tall plassert romlig. Og det viktigste, det trenger ikke dreie seg om tall.
Det er vanskelig å plassere seg selv i andre menneskers hjerne. Når jeg har lest om synestesi tidligere har jeg instinktivt klart å visualisere plasseringen av tallene i rommet selv om jeg ikke vanligvis tenker på dem slik, men jeg har ikke helt klart å se for meg hvordan det skulle være å tenke på et tall som “rødt”. Akkurat like vanskelig er det å skulle tenke seg en måte å tenke på datasystemer på som ikke plasserer dem i rommet foran meg. Hvordan ser dine datasystemer ut?
Tags: synestesi
Fascinerende, mine datasystemer er veldig todimensjonelle og kjedelige.
Å huske eller oppleve et fenomen på tvers av sanser er jo en grei måte å sortere inntrykk på. Og det er jo mye brukt i husketeknikker. Særlig kan dette være nyttig om man ikke bearbeider tekstlige begreper så godt. Og gøy, ikke minst gøy.
Siste bloggpost fra katla: Snart vår
Jimi har det med tall. Det er skikkelig rare greier.
Jeg syns du er heldig og at du skal nyte denne lille eksta egenskapen din 🙂
Jeg ser noen typer datasett som rom, ja. Men det er mer som en tilvent og innlært mnemoteknikk enn det er synestesi. Men tall ser jeg som rom. Ikke særlig godt, for jeg er ikke god til matte, men jeg ser f.eks. tid som en linje med romlig arrangering. 90 tallet er der borte, 80-tallet litt bortenfor der igjen. 2000-tallet er her, og 2009 er rett før 2010ene som er på vei. Jeg assosierer også varme med nærhet i tid. 1600-tallet er mye kaldere enn 80-tallet, og 2000-tallet er veldig varmt. Og jo nærmere i tid, jo varmere. Men noen årstall er varmere enn andre. Tidlig 90-tall er varmere enn 1995, f.eks. Og 2002 og 1990 er begge veldig kalde år.
Siste bloggpost fra Martin G.: Big happy congratulations to my awesome friends Trygve & Line!