For å forstå en Mac, må du tenke som den, ja, nærmest bli ett med Macen. Jeg har hatt litt vanskelig for dette, men føler jeg begynner å komme nærmere nå.
Jeg har en jobb-iBook. Hittil har jeg ikke brukt den så veldig mye, fordi jeg også har en jobb-PC. Jeg hopper uten problemer fram og tilbake mellom Windows og Linux, og har en god forståelse for tankegangen i begge. Dermed er det stort sett ikke noe problem å få til nye ting.
Imidlertid døde jobb-PCen min på seg i går. Strømforsyningen er helt død. Jeg er dermed stuck med iBooken. Dette har ledet til en del frustrasjoner. Jeg fikk for eksempel installert MacCVS uten store problemer, men får fremdeles ikke til å flytte en katalog fra ett sted i CVSen til et annet. Jeg kunne selvsagt gjort dette på kommandolinje, men kommandolinje-CVS har et litt angstfylt forhold til det å legge til filer rekursivt. Det blir fort en dårlig kombinasjon når katalogen jeg har behov for å flytte på akkurat nå har mange underkataloger og mange nivåer.
Det er også litt uforståelig at ‘-tasten er så utilgjengelig, enn så praktisk det måtte være å ha @ tilgjengelig uten modifiserende taster. Jeg skriver mye engelsk i jobbsammenheng, og bruker ‘ langt oftere enn @. At Home og End går til topp og bunn i dokumentet i stedet for linjen fører også til spredte tilfeller av banning.
Men det beste eksempelet på hvor vanskelig det er å tilegne seg The Mac Way er følgende:
På en iBook får man ikke uten videre lov å velge riktig oppløsning på en ekstern skjerm. Dette kan man fikse på ved å installere et tredjepartsprogram kalt Screen Spanning Doctor. Som sagt så gjort. Jeg fikk installert vidunderlighetene, og fikk velge mellom å speile skjermene eller vise dem ved siden av hverandre. Speiling fungerer selvsagt ikke med forskjellig oppløsning på skjermene. Jeg la dem dermed ved siden av hverandre, og fikk satt den eksterne skjermen til sin innebygde 1680×1050-oppløsning i stedet for 1024×768. Behagelig!
Men så kom problemet. Menylinjen og docken befant seg nemlig fremdeles på den innebygde skjermen, som jeg ikke bruker når jeg har den eksterne skjermen tilkoblet. Showstopper! Jeg klikket meg rundt i allslags dialoger og innstillinger, men kunne ikke for mitt bare liv finne ut hvordan man skulle få satt den eksterne skjermen til hovedskjerm. Helt til jeg tilfeldigvis oppdaget en instruksjon med liten skrift i dialogen som viser de to skjermene som miniatyrbilder ved siden av hverandre. Jo, man må selvsagt dra den vesle menylinjen over fra den ene skjermen til den andre! The Mac Way – Dra og Slipp. Så enkelt, muligens intuitivt, men akk så fjernt for en som ikke er vant til å tenke som en Mac.
Aight, du dekket de fleste større frustrasjonene mine med Mac i dette innlegget (og da anser jeg jevnlinge krasjer som et skjønnhetsproblem… 😉
Apple har det med å tenke nytt — det skal de ha, men man kaprer ikke nødvendigvis så mange kunder på å alltid skille seg ut fra konkurrentene. Det er lov til å ta ting fra Microsoft og, da det er det verden er vant til.
Noen av de større frustrasjoenen jeg har fra Mac er maksimerfunksjonen. Den skal absolutt tilpasse seg været ute (eller var det plassen den trenger?) og ikke fylle hele skjermplassen slik jeg ønsker.
Videre er markering av tekst i tekstfelter et evig irritasjonsmoment på Mac. Ikke så mye å si om dette, om vi ser bort i fra at funksjonaliten er nærmest ubrukelig.
Nei, jeg satser på at Apple og deres OS X en dag kan plukke opp finessene ved Windows og gjøre ting litt mer brukervennlig. OS X har sine positive sider, men har samtidig en hel haug av mindre bugs som i hvert fall driver meg som programmerer/scripter til vannvidd. Jeg jobber rett og slett ikke effektivt på en Mac og kommer aldri til å gjøre det slik operativsystemer er i disse dager.
Espen: Om du holder inne Alt tasten (iLogisk nok) mens du trykker på tilpass knappen til vinduet du ønsker å maksimere blir det maksimert i forhold til skjermen. Gammelt mac triks fra MacOS 8 tror jeg 😛
Home/End på Mac er tullete. Derfor er http://doublecommand.sourceforge.net/ er din venn!