elektroniske pistler fra kjøkkenet

Dominion arrangerte i samarbeid med Hole in the Sky-festivalen åpningsfest til festivalen, med bandene The Entity, Atrox og Red Harvest. I den forbindelse satt jeg med et gratis festivalpass til resten av festivalen, og fant veien til Verftet i kveld.

Fordelen med metall-festivaler er at de fleste kommer for å høre musikken. Det betyr at det a) er en god del folk i lokalet allerede når det første, lokale oppvarmingsbandet går på scenen halv sju på ettermiddagen, og b) at folk er i stand til å holde kjeft under konserten. Det er ikke få synth- og rockekonserter jeg har vært på der jeg har hatt vanskelig for å undertrykke trangen til å dytte en sur tennissokk ned i gapet på menneskene rundt meg, som gjennom hele konserten synes at sladder om felles venner eller resultatene av gårsdagens fotballkamp er mer interessant både for seg selv og alle som står i nærheten enn konserten de gjerne har betalt flere hundre kroner for å se. Lydnivået på den gjengse metallkonsert er selvsagt en annen hindring for disse terroristene.

Når jeg først er inne på lydnivå: Det er to ting som er helt uvurderlige på slike arrangementer. Det ene er øreplugger, og det andre er tilgang til VIP-bar med billig øl og fremfor alt gode stoler når ryggen og beina begynner å få angst. Dette, sammen med salg av rundstykker i baren, gjør underverker for utholdenheten. En generell observasjon av effektene av den nye røykeloven er at der lokalene før var fylt av et stinkende teppe av røyk, er røyklukten nå erstattet av intens kroppslukt. Luftkvaliteten er nok blitt sunnere, men jeg er ikke sikker på om den er blitt bedre.

Og nå: konsertanmeldelser. I alle fall noen ord om hvert band, hemningsløst farget av subjektive holdninger til metall og dens undersjangere.

Octavia

Det lokale bandet Octavia var først ut, og hadde problemer med dårlig lyd. Spesielt trommene var litt for skarpe, noe som understreket timingproblemene trommisen hadde til tider, spesielt på de vanskeligere partiene. Forøvrig er de et lovende band. De mangler den lille ekstra trøkken som kommer med perfekt samspill, og låtene er litt ensformige, spesielt på vokalsiden. Men de har ikke holdt på så lenge, og spiller i en teknisk vanskelig sjanger – jeg er ganske sikker på at de kommer til å forbedre seg drastisk over de neste årene.

Manes

Det beste ved en festival er å oppdage et grisebra nytt band som man aldri har hørt om før. Manes var den store positive overraskelsen på Hole in the Sky i år. Med to trommesett på scenen og en rytme som ofte ga sterkere assosiasjoner til drum’n’bass enn til metall ga de et sterkt individuelt og nyskapende inntrykk. Mørk elektronika møter tung metall, og det fungerer ekstremt bra. Jeg kjøpte med meg CDen hjem, og håper den er like bra.

Aura Noir

Rask, aggressiv, intens metall. Etter de første låtene syntes jeg det ble ganske ensformig, som musikk av denne typen ofte blir. Når man spiller så fort og hardt man kan hele tiden, så har man et begrenset spillerom i forhold til band med større tempovariasjoner. Men etterhvert gled det over i en nærmest meditativ greie som fungerte veldig bra. Musikken er såpass monoton og gjennomsyrende at den inviterer til en slags transetilstand. Scenerøyk dekket hele bandet utenom vokalisten under store deler av konserten, og forsterket inntrykket av å møte en solid vegg av lyd.

Vader

Et svært tradisjonelt svartmetallband som har tatt godt vare på åttitallsarven, med mjauende gitarsoloer og obligatoriske headbange-sekvenser. Teknisk bra, men fungerte ikke for meg i det hele tatt. Jeg foretrekker i utgangspunktet egentlig metall-krysninger framfor ren trad-metall, og oppfatningen min er nok farget av det.

Bathory Tribute

Jeg har alltid stilt meg ganske likegyldig til Bathory. Tribute-bandet gjorde ikke låtene stort mer spennende. Musikken følger sjangeroppskriften ned til minste måleskje. Overbevisende sceneopptreden trakk opp inntrykket litt – denne samlingen av veteraner fra store norske svartmetallband vet hva de driver med, og gir inntrykk av at de virkelig føler seg hjemme i musikken de spiller.

Danzig

Festivalens headliner leverte ingen store overraskelser. Dette var god, gammel hardrock, møtt av stor jubel fra publikum. Det fungerte godt, og fansen var nok absolutt fornøyde. Men det er vel knapt noen hemmelighet at det finnes mer spennende band innen sjangeren. For min del er metall en sjanger der det ikke nødvendigvis er selvsagt at de gamle er eldst.

This entry was posted on søndag, august 29th, 2004 at 02:37 and is filed under Musikk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.