Jeg går ofte alene på konsert. Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen er antakelig at veldig få i min omgangskrets liker samme musikk som meg. Jeg går alene på punkkonserter, alene på visekvelder, og alene på, vel, stort sett alle konserter som ikke er goth. Og gothkonsertene er jeg stort sett med å arrangere selv.
Det er mange fordeler ved å gå alene på konsert. På sittekonserter kan man gjerne finne en ledig stol på første rad selv om man kommer dinglende fem minutter før artisten går på scenen, fordi alle andre kommer i par eller større enheter og vil sitte sammen. Dermed får den enslige stolen stå der i fred helt til jeg kommer. Dessuten slipper man unna sidemannen som vil kommentere i øret ditt underveis. Når konserten er over kan man gjøre hva man vil, uten å ta hensyn til en som vil bli når du vil hjem og hjem når du vil bli.
Kveldens konsert var Jan Eggum – en artist jeg har likt i tyve år, men av en eller annen grunn aldri kommet meg på konsert med før i dag. Det fine med Eggum er at han er melankolsk og full av humor samtidig. Dessuten har han både selvironi og er fullstendig blottet for beskjedenhet, alltid en fin kombinasjon. Men det fineste er selvsagt at han lager gode låter og synger dem bra. Konsert med Eggum er noe helt annet enn plate med Eggum. Bare stemmen og kassegitaren er en mye større opplevelse enn arrangementene på platene, som jeg av og til synes blir slitsomme. En ny liveplate hadde gjort seg.
fikk sett Eggum i høst, med dama, fyren er morsom, men dama hans, eh, vel, han kunne godt kommet alene.