Vi kom i mål. Konserten med Death in June er over, og det var en god konsert. AFA, som tidligere hadde gitt oss løfter om “ubehageligheter”, nøyde seg med å stå utenfor og dele ut løpesedler på fredelig vis. Det har de selvsagt sin fulle rett til – ytringsfrihet er som nevnt kjepphesten min. Det jeg synes er trist er inntrykket jeg fikk av hvor lite de fleste av disse har satt seg inn i hva de protesterte mot. De kunne ikke argumentere for seg utover det å repetere (ikke begrunne) påstandene de kom med, og de kjente tydeligvis ikke særlig til historien til bandet. Det fikk meg til å lure på om det er slik at de ikke VIL vite mer. Informasjonen er lett tilgjengelig på web. Kanskje de er redde for å bli overbevist?
Ett av flere eksempler: en av påstandene de har kommet med er at Douglas Pearce støtter HOS-militiaen. Hvis de hadde brydd seg om å sjekke kildene til denne påstanden, ville de oppdaget at denne såkalte “støtten” besto i at DIJ gjorde en konsert i Bosnia, ga ut resultatet på plate, og donerte hele overskuddet til et sykehus for kroater OG serbere. Douglas Pearce ble selv med for å passe på at pengene kom helt fram dit de skulle. Slike ting ødelegger det sort-hvite bildet enkelte ser ut til å ha av verden. Dersom disse menneskene vil argumentere for sitt standpunkt, i stedet for å terpe på propagandaliknende påstander, så er jeg villig til å lytte. Men vi har invitert dem til samtaler, utfordret dem til debatt, undersøkt hver eneste påstand de har kommet med, imøtekommet disse påstandene med informasjon og kildehenvisninger – og alt vi har fått tilbake er de samme frasene, terpet om igjen. Det føles som å diskutere med vindmøller.
En sort-hvit verden er en verden der alt er enkel symbolikk, der det ikke finnes noe forbi symbolene. Jeg spør som DIJ gjør: But, what ends when the symbols shatter?