Pizzarundstykker er ikke så lett å lage som jeg trodde.
Dette gjorde jeg:
1. Laget en standard rundstykkedeig med hvete og sammalt rug
2. Laget en tomatsaus av hakkete tomater, litt tomatpuré, sukker, timian, basilikum, pepper og litt tabasco
3. Skar opp skinke og pepperoni i småbiter
4. Stekte pepperonien litt, og blandet skinken og pepperonien oppi tomatsausen
Så langt så vel. Men så begynte problemene. Jeg hadde nå en ferdighevet rundstykkedeig, og en kjele med småputrende fyll. Med freidig mot delte jeg deigen i to, og kjevlet den ene delen ut til en firkant. Deretter delte jeg firkanten i ni mindre firkanter. Jeg la en klatt med fyll på den første firkanten, og en liten osteskive oppå fyllet, og tenkte “hm”. Deretter prøvde jeg å brette den sammen.
Greia med å brette sammen slike deigfirkanter er at hvis du får saus på kanten, så vil ikke deigen lime seg sammen. Den bare sklir unna. Jeg fant ut at det var uhorvelig vanskelig å brette sammen alle kantene uten å få minst ett hull der det kom saus på og dermed ikke gikk an å lukke.
Før neste gang jeg lager pizzarundstykker skal jeg ha funnet på en smartere brette-teknikk.
Apropos
Første postulat i Tomatsaus-modallogikk: L(Tg –> Tk), der T -> {Tomatsaus}, g -> {gryte}, og k -> {kjøkkeninventar}