Georgisk er ett av ganske få språk i verden, relativt sett, som bruker et ergativsystem. Ergativspråk synes jeg er ganske fascinerende. De fleste språk er akkusativspråk, som kort forklart går ut på at subjektet til et verb alltid har samme kasus. I et ergativspråk har subjektet ergativkasus kun dersom verbet er transitivt. Hvis verbet er intransitivt får subjektet samme kasus som objektet til et transitivt verb, nemlig absolutiv.
På norsk har vi ikke så mange rester igjen av kasus i det hele tatt, men vi finner dem i personlige pronomen. Et eksempel:
Hun smiler – et intransitivt verb, der subjektet “hun” er i nominativ. Intransitiv betyr at verbet ikke kan ta et objekt.
Hun liker henne – et transitivt verb, der subjektet “hun” er i nominativ, og objektet “henne” er bøyd i akkusativ.
Dersom norsk var et ergativspråk ville setningene over kanskje sett slik ut:
Henne smiler (subjektet er i absolutiv)
Hun liker henne (subjektet er i ergativ, objektet er i absolutiv)
Selve navnene på disse kasusene har ikke så mye å si. Vi kunne like gjerne kalt absolutiv nominativ, og ergativ akkusativ. Men det ville blitt forvirrende når man skulle sammenligne strukturer mellom ergativspråk og akkusativspråk.
Etter jeg hadde skrevet dette fant jeg en ganske interessant melding på et lingvistforum som utbroderer litt om ergativspråk.
[…] anbefale denne boken dersom du er en av dem som får en varm og lodden følelse av ord som “ergativ” og “laryngal”, eller hvis du bare er interessert i å lære litt om diakron […]