Den lykkeligste tiden i ditt liv

Dette begynte som et svar til utsagnet “Jeg har aldri hørt om noen som kjeder seg i barselpermisjon” i kommentarene til Frøken Makeløs’ innlegg om disse merkelige menneskene som har barn. Men det ble lenger enn jeg hadde tenkt, så det kommer i form av blogginnlegg i stedet. Det er mer personlig enn det jeg pleier å blogge. Det er litt skummelt å være personlig. Veldig skummelt, faktisk. Men jeg tror kanskje det går bra likevel.

Jeg kjedet vettet av meg i permisjonstiden. Jeg kjente ingen andre som hadde små barn, gikk og drev gatelangs og kafelangs alene hele dagen med vognen og en unge som aldri sov mer enn 20 minutter i strekk på dagtid før noen få dager før pappaen skulle starte sin permisjon. Da gikk hun plutselig over til å sove en time-halvannen i strekk. Jeg fikk aldri sjansen til å tenke en hel tanke, og ble langsomt komplett nedkjørt av manglende konsentrasjon og voksenkontakt. Mitt største lyspunkt i tilværelsen var kontrollen hos helsesøster en gang i måneden. For jeg passet meg vel for å snakke om baby-ting med venner og kjente, jeg ville jo ikke være en sånn mor som ikke kunne snakke om annet enn baby. Derfor snakket jeg sjelden eller aldri med noen om alt det dagene mine besto av og hodet mitt var fullt av.

Da pappaen endelig kom hjem fra jobb om dagene var småen sulten, og lå ved puppen fra seks om ettermiddagen til elleve om kvelden og prøvde desperat å få i seg dråpene etterhvert som de ble produsert. Så det mest stimulerende jeg fikk foretatt meg var å se uendelige mengder Stargate på DVD. Da hun var fire og en halv måned ga jeg med svart samvittighet jamt faen i alle landets helsesøstre og ammehjelper og deres messing om seks måneders fullamming. Da kom grøten fram. Ikke at det hjalp så mye i begynnelsen, for denne grøten skulle jo blandes med morsmelk, som jeg møysommelig pumpet ut og pådro meg en låst skulder i prosessen, som medførte en rekke besøk til lege, kiropraktor og fysioterapeut for å reparere. Små barn skal ikke ha natriumklorid i kosten, men jeg kan ikke garantere for at mengden salte tårer som ble iblandet morsmelken lå innenfor helsemyndighetenes anbefalte grenser.

I ettertid, da jeg fikk mulighet til å trekke pusten og venne meg til å tenke sammenhengende tanker igjen, innså jeg hvor mye denne perioden hadde til felles med en depresjon. Jeg var så ute av stand til å tenke rasjonelt og handlekraftig at jeg aldri klarte å gjøre en skikkelig innsats for å finne noen, hvemsomhelst, å snakke med til daglig. Jeg gjorde noen forsøk, fant en trilleturgruppe, men strandet på at de nesten alltid startet turene sine fra steder man måtte ha bil for å komme til. Jeg har ikke bil. Jeg var på babykino en gang, men det stresset både meg og babyen ut av vårt gode skinn. Jeg fant en åpen barnehage i nærheten, men klarte aldri å ta initiativet til å gå dit. Og jeg er vanligvis en sosial person, og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker. Men det ble en ond sirkel – jo mindre voksenkontakt, jo mer lodden ble jeg i hodet.

Det første grepet jeg tok da jeg begynte å komme til overflaten igjen var å søke ny jobb. Før permisjonen hadde jeg jobbet fra hjemmekontor. Punkt nummer en på ToDo-listen min var å enten skaffe meg plass i kontorfellesskap, eller finne meg en annen jobb med kontor i Bergen. Sjefen min ville ikke betale for plass i kontorfellesskap. Dermed ble det jobbskifte, og det er antakelig det smarteste jeg har gjort det siste året. Jeg er et mye mer velfungerende menneske når jeg har noen å snakke med og tekniske problemstillinger å gruble over. Selv om det betyr at jeg er en sånn fæl mor som sender småungene i barnehage. Ja, jeg har dårlig samvittighet for det også, til tross for at snuppa blomstret opp nærmest over natten og trives glugg ihjel i barnehagen sin. Kanskje jeg i stedet skal ha dårlig samvittighet for at jeg er en sånn fæl mor som ikke klarte å stimulere barnet sitt nok slik at det tross alt har det bedre i barnehagen. Jeg var ikke særlig stimulerende på slutten av permisjonstiden. Jeg gikk rundt i halvkoma og så på klokken.

Det neste var beslutningen om å planlegge litt før en eventuell neste permisjon. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg trenger og hva jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre for at det skal fungere. Eller i det minste be noen andre tvinge meg til å gjøre. Det går for eksempel an å la være å bry seg om alle advarslene om at hvis man gir ungen flaske, vil det kanskje aldri akseptere pupp igjen. Hvis det skulle skje, så er det upraktisk. Men ikke på langt nær så upraktisk som å være mentalt nedkjørt i et halvt år fordi man aldri får være bare seg selv en gang iblant. Og det kan være at barnet statistisk sett vil score noen tiendedels poeng lavere på en fremtidig intelligenstest hvis det får litt erstatning i tillegg til morsmelk, selv om mye forskning gjenstår på det feltet. Og ja, melkeproduksjonen vil nok ikke øke like mye hvis man bruker erstatning som tillegg. Men når den ikke økte nok av fem timers amming så godt som i strekk hver kveld i halvannen måned, så gjør den det kanskje aldri. Økedøgn, my ass.

Jeg vet jo at jeg hadde mange fine dager og øyeblikk innimellom. Men alt ble liksom overskygget av denne skyen av frustrasjoner,  over å aldri strekke til overfor kravene og forventningene jeg opplevde at samfunnet hadde til meg, og først og fremst over å aldri være helt tilstede i mitt eget liv. I hukommelsen framstår hele denne perioden som en glassklokke fylt av ensomhet og tårer. Og i glassklokken var bare jeg. Jeg kan knapt huske hvordan det var å være mor i denne tiden, hvordan barnet mitt var annet enn som en varm klump som alltid var tilstede et sted i nærheten av glassklokken. Mestringsstrategien min var å bite tennene sammen og vente til det gikk over. Trøsten var at det gjorde det, til slutt, da permisjonen var over.

Men jeg tror ikke jeg er en så verst mor likevel. Egentlig.

Tags: ,

26 Responses to “Den lykkeligste tiden i ditt liv”

  1. Eirin says:

    Jeg har aldri kunnet lese noen som skriver SÅ forbasket nøyaktig AKKURAT hvordan min egen første barselperiode forløp. Glassklokken, tiden, koma og lille varme, fine nurk som alltid, alltid var der. Nå er jeg og mine midt inni barselperiode nr. 2, og vi har også sikret oss på diverse områder for å unngå enkelte situasjoner, og hvis jeg er jaggu så flink så skal det komme et salig pingback på denne posten.
    Takker, bukker, nikker og neier, Eira, det traff. Veldig. 🙂
    *tørke liten fin tåre*

    Siste bloggpost fra Eirin: Trenger du penger? Vinduskonvolutter, forbrukslån og kreditorer.

  2. Janne says:

    Eira. Så flott at du skrivet dette! Jeg tenkte ofte på deg og sa til meg selv at noe er ikke helt som det skal være med Eira i den tiden. Selv om jeg var på en annen side av landet, merker man sånt gjennom blogger og nettet generelt. Jeg har snakket med andre mødre om nettopp dette at de ikke klarer å leve opp til “lykkelig mor” på en slik måte man tror det er forventet av dem. Så cred til deg for å være en sterk og modig stemme. Ikke lett å ta opp men så utrolig flott og viktig at du gjør det!
    Selv om den tiden var hard, skal du gi deg selv masse ros. Du kom deg gjennom det og har nå en erfaring du kan dele med andre. Det er en verdi i seg selv. Du er en god mor og hadde du vært her nå hadde du fått en god klem. Du burde sende dette til Aftenposten.

  3. Katla says:

    Jeg syns du er en kjempe mor, du har god kontakt med knøttet ditt. Hun ser på deg, og et blikk sier henne om verden er trygg eller ikke. Ikke at jeg hvordan mødre skal være fra et morsperspektiv, mitt utgangspunkt er det faglige, og som tante eller veninne. Og da skal foreldre være basen for trygghet som barnet kan utforske verden ut fra. Alt annet er sekundert. inkludert mat og stimulering, barnehager, gummistøvler, turer og amming . (behovspyramiden kan ta seg en bolle)

    Siste bloggpost fra Katla: Skumkake

  4. Eirin says:

    Helt enig med Janne. Dette burde du sende til Aftenposten.

    Siste bloggpost fra Eirin: Trenger du penger? Vinduskonvolutter, forbrukslån og kreditorer.

  5. Unni says:

    Jeg syns du er modig som skriver dette. Det er ingen mening i at noe som treffer så mange nye mødre skal være så hysj-hysj og tabubelagt som det er. Selv om du husker permisjonstiden som en tøff og håpløs periode, er jeg sikker på at du har vokst på den og at du har massevis av erfaring til neste gang. Og at du er en god mor – det er jeg også sikker på!

  6. -t- says:

    Veldig, veldig bra skrevet, vært der selv. Takker og bukker!

  7. Didrik says:

    Jeg mistenker at du er en aldeles ypperlig mor.

    Siste bloggpost fra Didrik: How to get ahead in Industrial music

  8. Peter says:

    Noen sa til oss at “de foreldre som er bekymret for om de er dårlige foreldre, er ikke det”, så jeg tror du er en helt utmerket mor. Og ut fra bildene jeg har sett på det lille vesenet så ser det ut til at hun har det fint.

    Det er mye man får høre som nybakt forelder. Vi satt desperat og forsøkte å mate vår litt for tidlig fødte datter 20 ml pumpet morsmelk fra sprøyte fordi vi ikke ville “forderve” henne med flaske før ammingen kom igang. Men etter det har vi blandet flaske og amming hele veien, og det går utmerket. Noen venner vi har som ikke startet med flaske tidlig fikk en unge som ikke tok flaske i det hele tatt. De hadde det ikke enkelt.

    Det sies mye rart om hva man “skal” og hva man “ikke skal”. Man må bruke skjønn og sunt fornuft, og ikke tro på alt man leser eller hører. Og det hjelper veldig å ha venner i samme situasjon, det er helt sikkert.

    Siste bloggpost fra Peter: Dagens pirat

  9. Hanne says:

    Jeg kan uten å nøle si at overgangen fra å jobbe til å være i den første barselpermisjonen var helt grusom, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Selv holdt jeg på å tilte av å være så isolert fra voksenverdenen og samtidig så bundet til noen som var så avhengig av meg. Dessuten gikk jeg jo fra en rolle jeg kunne godt til en helt ny og ukjent rolle. Det var verken lett eller festlig. Og det blir ikke bedre av at det er så mange som står klar til å gi de nybakte dårlig samvittighet for hvert eneste valg man må ta. Grøss.

    Med nummer to ble det helt annerledes. Jeg hadde allerede erfaring som mamma og et langt større nettverk i lokalmiljøet. Dessuten var ikke Lillesøster nyfødt, men hele halvannet år da vi fikk henne. Og jeg ga mer faen i hva andre måtte mene og tenke om de valgene jeg tok.
    Så andre gangen var det MYE greiere, rett og slett. Faktisk såpass at jeg valgte å strekke hjemmeperioden ut over den betalte permisjonen, ved hjelp av litt småjobbing hjemmefra og noen timers parkplass.

    Fin bloggpost. Håper den leses av mange. 🙂

    Siste bloggpost fra Hanne: Fredagsdiktet: Vårkveld i mars

  10. Nummer tre er nå snart fire uker og hun har vært på dette grusomme dopet, denne forferdelige tingen onde mennesker gir for å torturere sine barn, morsmelkserstatning altså, i snart to uker allerede. Ikke mye, men nettopp til kveldene, da matfatet er tomt og frustrasjonen vokser.

    Vi gjorde det samme med nummer to. Med nummer en levde vi som de fleste andre ferske foreldre i den absurde tro at ammenazistene vet hva de snakker om. Fullamming er strålende, sultne barn som ikke får nok mat er ikke strålende. Og det finnes en udmerket, lett tilgjengelig og fullt ut akseptabel løsning: Man putter morskmelkserstatning (uhu) på en flaske (uhuuuuuuu. TIL NØD med skje) og mater barnet med det.

    Går så fint så.

    Og forøvrig har Eira helt rett: Man kjeder seg lett i permisjonstiden. Ikke fordi man ikke har noe å gjøre, men fordi hjernen langsomt går i oppløsning av mangel på konsentrasjon og utfordringer.

    Hvilket ikke betyr at jeg ikke ser frem til mine fire måneder. Som er alt jeg får. Sukk.

    Siste bloggpost fra Arnfinn Pettersen: Tiden tikker mot Kjettersk kjeller

  11. Tommel opp, Eira! Veldig bra.

    Og du burde vurdere å sende det til AftenpoFten, ja 🙂

    Siste bloggpost fra Mad Mullah Hastur: Hello Hotell!

  12. Eira says:

    Janne/Hastur: Hvorfor akkurat Aftenposten, egentlig? Tror det må være noe som har gått meg hus forbi her… Tror uansett ikke jeg har lyst å sende dette til avisen, det var et stort nok steg å skrive det i en blogg lest av et par hundre mennesker på en god dag.

    Det er veldig flott å lese alle kommentarene jeg har fått, spesielt fra alle de som forteller at de hadde det på akkurat samme måte. Det blir lett til at man opplever det som om man er den eneste personen i verden som ikke koser seg og tilbringer dagene i en fest av kafetreff og trilleturer med alle mammavenninnene sine, babysang og egenpleie.

    Jeg skrev det mest for min egen del, som et spontant svar på spørsmålet “det er vel ingen som kjeder seg i barselpermisjon?”, men når jeg ser tilbakemeldingene håper jeg at det er noen kommende mødre som kan ha nytte av teksten også 🙂

  13. Virrvarr says:

    Først om det stilistiske: Denne teksten gikk ned på høykant. Den er velskrevet.

    Så: Jeg tror vi har godt av å snakke om folk sine reelle opplevelser med unger, barsel og svangerskap. Det er et område fullt av romantiske idéer, kjipe stereotyper og skyldfølelse vi er for dårlige til å plukke fra hverandre. Takk for å skrive en knalltekst om noe jeg ikke har lest om før.

  14. Anja says:

    Kjempefint innlegg, Eira. Det er alltid skummelt å si hvordan man egentlig har det, når omgivelsene har en forventning om at du skal være helt fantastisk lykkelig.

    En venninne av meg begynte i jobb etter 3 mnd. I begynnelsen bare en eller to dager, og så var faren hjemme de dagene. Hun gruet seg veldig på forhånd til å være så lenge borte fra “det vanlige livet” og hva “alle andre” måtte si om henne som mor, men i ettertid er hun overbevist om at det var veldig riktig for henne.

  15. Hanne says:

    hei du..
    Oppdaga plutselig bloggen din – du skriv særs godt – morro å lese 🙂
    Denne om barselspermisjonen er det jo allerede ståande applaus for – og eg henge meg gjerne med…

    Ha ei fin veke og ein god vår…

    Hanne

    Siste bloggpost fra Hanne: Kjolesying i strålande vær

  16. Greta-G says:

    Jeg gruer meg av å lese dette innlegget!
    Men, jeg leser mange såkalte “mammablogger” hver dag, alle er like, og det var fint å lese noe ærlig!

    Siste bloggpost fra Greta-G: Hope & Breivik!

  17. Anne says:

    Tommelen opp!

    Siste bloggpost fra Anne: Ordet er … fritt?

  18. Aleksandra says:

    Dette innlegget må jeg rett og slett lagre noe lurt sted og ta fram når den tid (kanskje) kommer. Selv om, som du selv sier, innlegget er skrevet mest for deg selv, så setter du ord på noe mer allment og veldig viktig.

    Siste bloggpost fra Aleksandra: Introverted Extrovert

  19. Vi har jo ord som barseldepresjon og ammetåke.. det er klart andre og har hatt slike kjensler som du har skildra. Men det er kanskje få som har turt å uttrykke det? Må syne H. bloggposten din og få greie på om det av og til var så ille for henne..

    Fleksibel arbeidstid og deltid er alldeles fantastisk som småbarnsfar :).

  20. […] og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt […]

  21. Hjørdis says:

    Bra skrevet Eira! Ja, godt å høre noen som tar til orde mot den i seg selv forventningsskapende klisjeen om at det å få barn BARE har lykkelige sider. Dette er jo så individuelt – det er bare synd man skal kjenne seg som mislykket mor selv om man ikke elsker spebarnsperioden. Alle faser i barnets oppvekst har vel sin sjarm – og ingen skriver negative kommentarer om de som ikke liker trassalderen og puberteten best…
    Jeg koser meg nå i andre permisjonen, har gått bevisst inn for å bli kjent med andre som er hjemme med barn, og har vært heldig med en barselgruppe som treffes en gang i uken. Men likevel må jeg innrømme at det skal bli deilig å begynne å jobbe tre dager i uken om kort tid, og la pappa slippe til;) Jeg elsker barna mine (på 2 og et halvt år og 6 mnd) og å være sammen med dem, men jeg trenger meg selv også – et pusterom som brukes til noe annet enn å ligge foran tv og kjenne meg trøtt..

  22. Janita nr 2 says:

    Vet du, endelig noen som gir et realistisk bilde av hva det vil si å være i permisjon! Ja, det er verdens mest utrolige opplevelse å få et lite barn. Men det er også en utrolig overgang. Det å ha fullstendig ansvar for et lite menneske 24 timer i døgnet er ikke noen spøk. Jo, eldre man er når man får sitt første barn, jo større utfordring blir det å bli mamma. Man har ikke lenger tid til seg selv. Det å vaske håret og tisse er ikke lenger noe man kan gjøre under avslappende omstendigheter. Nattesøvnen kan det ta år før du får tilbake.

    For ikke å snakke om hvor ensomt det er. Dagene går som regel med til å skifte bleier, gi mat, leke katt og mus med småen. Husarbeid osv.
    Treffer du en venn eller familie tror de automatisk at det eneste man ønsker å snakke om er barnet. På mange måter kan jo jeg forstå det. Men også mødre trenger en pust i bakken. Vi ønsker jo også å vite hvordan det står til ute i den store vide verden. Faktisk blir det enda mer viktig.

    Nå høres dette veldig tragisk ut…tross alt så ønsker jeg meg barn igjen.
    De er jo den største gaven man kan få. Poenget er at alle ting har to sider. Det er viktig at vi også snakker om disse. Ikke bare hvor fantastisk alt er eller er forventet å være. – TAKK-

  23. Carina says:

    Du verden så bra skrevet! Jeg kjente meg igjen i veldig mye. Jeg hadde det akkurat sånn som deg med mitt første barn
    Nå har jeg fått et barn til. Jeg bestemte meg på forhånd for, at denne gangen skulle ikke ammingen være avgjørende for om jeg følte meg som en bra mamma eller ikke. Jeg både ammet og ga mme til min sønn. Og ja, jeg hadde enda mindre melk. Men jeg hadde ihvertfall psyken intakt;) Jeg har ikke brydd meg om kommentarer fra helsesøstre og svigermødre denne gangen. Du verden så godt. Og sønnen min er rund og god i kinnene ,og er glad ,flink og tilfreds. Hurra for at fornuften seirer tilslutt! Vennlig hilsen Carina

  24. Eira says:

    Tusen takk for alle tilbakemeldingene jeg har fått! Det er tydelig at dette er et tema som kanskje har fått for lite fokus. Helsestasjonene burde kanskje ta mer fatt i dette? De aller fleste er jo i kontakt med helsestasjonen i løpet av barseltiden, men jeg kan aldri huske at mors psykiske velvære ble tatt opp. Det var mest fokus på riktig mat og riktig søvn og riktig vekt og lengde.

  25. Karen says:

    Har ikke lest denne før nå, har egentlig nettopp begynt å kikke litt på bloggen din Eira, det er mye godt lesestoff her!

    Jeg kjenner meg så til de grader igjen i følelsen, bortsett fra det med ammingen, som gikk relativt greit her, var det nok av frustrasjon over alt det andre. Så der satt vi på hver vår side av landet, i hver vår glassklokke, omtrent samtidig… Når folk sa “å, er det ikke kooooselig, nå må du nyte tiden!” Kunne jeg ikke svare ja og mene det før L var 5-6 måneder ihvertfall. Og som hos deg, begynte det å løsne noen uker før pappan gikk ut i permisjon.

    Denne gangen er det helt anderledes, jeg har faktisk kost meg glugg ihjel, tross litt nattevåk og generelt babymas. Tre deler erfaring og dertil senkede skuldre, en del flaks. Grugleder meg nå til å begynne å jobbe igjen i januar.

    Og ellers: Hurra for barnehage!

  26. nornoir says:

    godt med folk som tør å være ærlige!