Jeg var på ingen måte en ensom tenåring. Men som de fleste tenåringer hadde jeg et melankolsk selv som jeg passet på å vanne og gjødsle jevnlig. Alle liv har et soundtrack, og lydsporet til denne delen av livet mitt er Throwing Copper av Live.
Jobben har brakt meg på reisefot de siste månedene, og flyturer til og fra USA, Bangladesh og Sverige, kombinert med anskaffelsen av et par støykansellerende hodetelefoner, har gitt meg en unik mulighet til å gjenoppleve ungdomstiden med udelt konsentrasjon. På kontoret hører jeg mest på ny musikk via Wimp – på tur er det den gamle ipoden, med enda eldre musikk, som gjelder. Her ligger musikken fra den tiden da jeg fremdeles kjøpte CDer.
Det spesielle med Throwing Copper er at der annen musikk fra ungdomstiden sender meg tilbake til en situasjon, et menneske, et sted, så er Lives gjennombruddsalbum ren stemning. Det får meg ikke til å tenke på tenårene, det får meg til å føle meg som en tenåring.
Dette var så langt jeg rakk å skrive på den korte flyturen fra Oslo til Stockholm før flyverten ba meg skru av telefonen, så det blir ingen nennsom analyse av albumet i sin helhet. Det er kanskje like greit, jeg mistenker at det ville blitt omtrent like underholdende å lese som det er å høre på den irriterende fyren som sitter og klimprer på nachspiel, dypt inne i sin egen musikkopplevelse. Men fortell – hva er ditt soundtrack?