Jeg var ute og gikk en tur med Kazan i dag da jeg traff på en liten gutt som gikk sammen med faren sin. Jeg overhørte følgende samtale mellom dem:
– Se vovven!
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Er det et bilde? (tydelig skeptisk)
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Se vovven! (med overbevisende tonefall)
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– En ilder?
– Ja!
Det gjelder å forklare ting så folk forstår det. hihi
Døh! Her gjelder det jo å være takknemlig overfor en kreativ sjel som har gitt din lille ilder et nytt navn!
En av mine barndomsvenner i gata hadde en hund som het Kazan. Den var et brunt langt ovnsrør, altså ganske lik en ilder. Problemet med Kazan var at han var gal i hodet. Faktisk, han var litt sinnssyk og gjorde mye rart.
Tror jeg omtrent halvveis inni der hadde nøyet meg med “ja, fine vovven”.
hehehe, ja unger er fine dyr. gled deg.
Ja, dette beviser i hvert fall at tålmodighet betaler seg. Det ble jo riktig til sist