Posts Tagged ‘kollektivtransport’

Barnefamilien og bilen

søndag, februar 21st, 2010

Her i Bergen hvor giftskyene i perioder har ligget tungt over byen, har det vært lange debatter i alle medier om hvordan vi kan bli kvitt driten. Forurensningen, altså, og da spesielt luftforurensningen. Bilen peker seg ut som en åpenbar synder, og det store spørsmålet er hvordan man skal få folk til å kjøre mindre bil. Det mest seriøse forslaget som stadig kommer opp i debatten er køprising, altså en form for bompenger der det koster mer penger å kjøre i rushtiden. Biler i kø skaper enda mer forurensning enn biler som kjører fort forbi, og biler i rushtiden er som regel fylt med enkeltpersoner som kjører seg og matpakken sin til jobb.

Motstanderne av køprising begrunner det som regel med hensynet til barnefamiliene. Barnefamiliene trenger bilen, må skjønne. Og de må jo slippe å betale for det.

Vel – Hei, verden. Jeg er barnefamilien. En av dem, i alle fall. I likhet med de fleste andre barnefamiliene består vi av foreldre som skal på jobb på hver sin kant av kommunen, og barn som skal i barnehage. Og som representant for en barnefamilie har jeg en todelt protest:

  1. Barnefamilier ikke absolutt ha bil, selv om barn skal leveres i barnehage. Ja, det er tungt å gå en halvtime hver vei til barnehagen, og en halvtime derfra med buss til jobb. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Det går an å legge opp hverdagen på en mer bærekraftig måte, selv om det kanskje betyr at man må planlegge livet og hverdagen på en annen måte enn om man baserer seg på bilbruk.
  2. Om barnefamilien forurenser, så skal barnefamilien betale for det. Akkurat som alle andre. Det er vårt pokkers ansvar å lære opp barna våre til mer bærekraftige mennesker enn det vi selv har vært hittil, og da kan vi starte med denne enkle leksen.

Da vi ventet vårt første barn, fikk vi stadig spørsmål om hva slags bil vi hadde tenkt å kjøpe. “Å, bare vent!” fikk vi høre da vi sa vi ikke hadde tenkt å kjøpe bil. Nå er nummer to snart på plass, og spørsmålene også: “Men nå blir dere vel nødt å kjøpe bil?”. Joda, en del ting ville vært enklere med bil. Mange ting ville vært enklere med privat helikopter også. Eller butler, kokk og hushjelp. Men det er mest en vanesak. Når bilen ikke er der, så savner vi den heller ikke, fordi vi har lagt opp livet slik at bil ikke er en naturlig del av rutinene. Og du aner ikke hvor mye taxi man kan kjøre for de pengene det koster å ha bil i et år.

På tur med Tide

onsdag, mars 18th, 2009

Jeg skal visst en tur til Salhus. I den forbindelse prøvde jeg å finne ut hvordan man kommer seg dit med buss. Jeg har slåss med web-ruteopplysningen før, derfor slo jeg klok av skade opp i rutetabellen. Dessverre viste det seg at 90-bussen, som jeg vet går til Salhus en gang iblant, ikke skulle dit på riktig tidspunkt. Da visste jeg ikke hvilken buss jeg skulle sjekke ruten for, og bestemte meg for å prøve web-skaberakkelet. Slik gikk det: (klikk for leselig versjon)

Ruteopplysning fra Tide

Det øverste alternativet var det Tide ville foreslå for meg som anbefalt løsning. Først skal jeg gå fra Hunstadsvingen 12 (som ikke er min adresse, men Tide vet ikke om husrekken jeg bor i, til tross for at den har stått her siden femtitallet) til Grieghallen. Dette skal ifølge Tide ta 5 minutter. La oss titte på kartet:

Kart Kronstad - Sentrum

Den fine knappenålen nede til høyre er der jeg skal fra. Om du titter i øverste venstre hjørne på kartet ser du en rosa prikk. Det er Grieghallen. Den grønne prikken viser nærmeste busstopp, som Tide foreslår, ganske realistisk, at det tar 6 minutter å gå til. Riktignok har jeg nylig sett et forslag om taubane fra Haukeland til sentrum, noe som nesten kunne gjort dette regnestykket mulig, men… nei. Jeg går hjemmefra til Grieghallen ganske ofte. Det tar temmelig nøyaktig 30 minutter i vanlig gangtempo.

Det er forøvrig helt nytt for meg at det går an å ta noen buss fra Grieghallen til Christies gate, men det er mulig at “BUSSSent” dreier seg om sentrumsbussen, som har litt andre stoppesteder enn vanlige busser. Det som taler mot denne teorien er at verken Kirkebukten eller Melkeplassen ligger i nærheten av sentrum og sentrumsbusstraseen.

Men om jeg legger godviljen til og tar den imaginære bussen fra Grieghallen til Christies gate (hvorfor kunne jeg ikke like godt bare gått de to minuttene dette tar, når jeg først har gått forbi fem andre busstopp på veien hjemmefra til Grieghallen?) , så skal jeg altså ta buss derfra til Åsane Terminal, bytte der og ta buss til Klauvarinden (hvor i alle dager er det?) og bytte der og ta buss til Salhus.

Eller så kan jeg insistere på å få se et annet forslag og ta buss hjemmefra til Åsane Terminal og derfra direkte til Salhus.

Det triste er at dette ikke er et enkeltstående, morsomt feiltilfelle. Jeg får absurde forslag som dette nesten hver gang jeg bruker denne tjenesten. For meg som er godt kjent i byen og har noenlunde oversikt over hvilke busser som går hvor, går det som regel greit å sortere ut de villeste ideene. For en som er mindre kjent i byen, eller mindre vant til å ta buss, må det virke nesten uoverkommelig å forholde seg til. Selvsagt sammen med de enkle faktum at:

  • Bussene er nesten alltid forsinket
  • Hvis de ikke er forsinket kjører de fra holdeplassen før tiden
  • Ruten som er oppslått på holdeplassen viser bare når bussen skal gå fra endeholdeplassen, ikke når den skal gå fra der du er
  • Holdeplassene har visstnok navn, men de er ikke skiltet
  • De trykte rutene (og pdf-versjonen) har ikke med alle holdeplassene i listen, bare de “viktigste” for å skissere traseen
  • Om du først har klart å komme deg på riktig buss, må du fremdeles gjette deg til hvor du skal av, for ingen opplyser om hva som er neste stopp

Busstoppfilosofi

torsdag, desember 18th, 2008

I dag tok jeg en seinere buss enn jeg pleier. Bussen jeg pleier å ta om morgenen er som regel drøyt fem minutter forsinket i morgentrafikken. Likevel står vi der som sauer hver morgen, kommer presis eller til og med et par minutter før, selv om vi vet at bussen ikke kommer før minimum fem minutter senere. Jeg tror nesten det er en slags samvittighetsgreie. Hvis jeg ikke møter opp tidsnok ifølge rutetiden, fortjener jeg da egentlig å få være med bussen?

Men altså. I dag tok jeg en seinere buss. Denne bussen var omtrent femten minutter forsinket. Massevis av tid til å fundere, spekulere og filosofere, med andre ord. Jeg er nemlig en av dem som ikke har noe imot å vente. Noen ganger går jeg med vilje tidlig til en avtale for å få tid til å vente litt. Men akkurat det å vente på bussen gjør meg irritabel. Jo lenger ventetid, jo lenger tid til å analysere min egen irritasjon.

Først av alt: Hvem er det egentlig jeg er irritert på? Det er ikke bussjåføren. Det er jo ikke hans feil. Stort sett, i alle fall, jeg antar at bussjåfører forsover seg akkurat som andre folk. Men det vet jeg jo ikke noe om der jeg står.

Med bussjåføren eliminert vurderte jeg bilistene, eventuelt politikerne. Men dette blir for store grupper. Jeg har ikke mental kapasitet til å være irritert på hver enkelt bilist som bidrar til trafikkaoset, og jeg innser at politikerne ikke kan veive med en hånd for å fjerne trafikken. De bygger bybane. Jeg gleder meg.

Da gjenstår det bare en ting å være irritert på: Bussen. Ikke den fysiske bussen av metall og gummi, men den abstrakte entiteten bussen. Da jeg studerte brukte vi gjerne forskjellig skrifttype for å skille mellom en forekomst og en ide. Ideen fikk gjerne blokkbokstaver. Altså: Det er bussen jeg er irritert på.

Da jeg var kommet så langt var bussen ennå ikke kommet. Like greit, for jeg var ikke ferdig å filosofere. Neste punkt på programmet: Hvorfor er jeg irritert?

Det enkle svaret er “fordi bussen er forsinket”. Men det skraper bare i overflaten. Kun pedanter og autister blir irritert av forsinkelsen i seg selv, som en forstyrrelse av regulariteten i dagen. Som sagt har jeg ikke noe imot venting i seg selv. Så hvorfor blir jeg irritert av å vente på morgenbussen?

Det er ikke fordi det er ubehagelig å stå og vente. Jo, noen ganger er det det, hvis jeg har kledd meg for dårlig eller blitt overrasket av regn. Man skulle tro at bergensere visste bedre enn å være uforbederlige vær-optimister, men noen av oss er standhaftige. Men som regel, og også i dag, er jeg kledd etter vær og temperatur. Jeg hadde skjerf, lue og regntøy. Det var ikke kaldt, jeg var ikke våt, og selv om jeg lengtet etter kaffekoppen på kontoret hadde jeg det ikke egentlig ubehagelig.

Problemet er at jeg jobber fleksitid. Det betyr at det ikke gjør noe om jeg blir forsinket på jobb. Men det betyr også at et kvarter kastet bort på busstoppet blir et kvarter lenger på jobb. Da kommer jeg hjem (minst) et kvarter seinere, og får et kvarter mindre av den ganske korte tiden jeg har å rutte med mellom hjemkomst og leggetid. Hvis jeg er hjemme halv seks, er det litt over en time til Iris skal legge seg. Det er ikke så lenge.

Så til jul ønsker jeg meg mer tid. Jeg vet ikke helt hvor den skal komme fra, men den står i alle fall på ønskelisten. Øverst. Jeg liker tiden jeg tilbringer på jobben, og jeg liker tiden jeg tilbringer hjemme, og jeg liker tiden jeg har for meg selv. Det er ikke fordelingen mellom dem som er problemet, men at det ikke er nok å fordele. Kanskje dette er det endelige beviset mot Guds eksistens. Eller kanskje bare beviset på at han ikke er så flink å planlegge som folk påstår.