Posts Tagged ‘frisør’

Hva sier man til en person mens han bretter ørene dine?

onsdag, januar 19th, 2011

Siden slutten av 90-tallet har jeg bare vært hos frisør en håndfull ganger. (Hvor mye er en håndfull, egentlig? Jeg har alltid tenkt på det som pluss-minus fem.) Resten av tiden har jeg latt håret gro, barbert bort alt, eller fått noen til å trimme hanekammen for meg. Frisørbesøk har uten unntak ført til hårkatastrofer med påfølgende barbering, subsidiært intensiv luebruk.

Problemet er at jeg har latterlig tykt hår. Basert på grundige empiriske undersøkelser kan jeg slå fast at majoriteten av norske frisører ikke kan noe annet enn standard tynt nordisk hår. Klippes håret mitt feil blir det til en litt uformelig og svært ukledelig hjelm.

I sommer tok jeg likevel motet til meg og oppsøkte en frisør på nytt. Denne gangen gjorde jeg forundersøkelser, og fikk anbefalt en bestemt frisør i en bestemt salong. En frisør av det gode gamle slaget, altså en femi kar med ny sprø hårfrisyre hver gang. Jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet, men det var mest fordi jeg ikke hadde klart å kommunisere hva jeg ville ha. Frisør- og legetimer er litt som muntlig eksamen for meg, i det øyeblikket jeg kommer inn døren glemmer jeg alt jeg hadde planlagt å si. Blank som en nypusset isse.

Til tross for at jeg ikke var helt fornøyd kunne jeg se at klippen funket med hårtypen. Derfor gikk jeg tilbake neste gang også, og fikk på et vis forklart litt bedre hva jeg så for meg. (Frisører må tro jeg er under snittet intelligent. Jeg stotrer som om jeg skulle vært en femtenåring på min første date.) Klippen ble super. Kort uten å være bolleformet. Den ble foreviget i D2, og jeg fikk mange komplimenter. Dermed har jeg fortsatt å gå til denne frisøren, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis han slutter.

Likevel hater jeg å gå til frisøren. Jeg lider av frisørindusert afasi. Jeg er ikke akkurat dronningen av småprat med fremmede, og frisørtime innebærer altså å sitte, i en time, musestille mens noen tar på hodet mitt, bretter ørene mine i rare vinkler og veiver rundt med en saks. Det føles unaturlig å ikke si noe. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Drøfte dagens aktuelle politiske tema? Bør man egentlig snakke om potensielt kontroversielle emner med en saksebevæpnet mann?

Jeg trenger altså en 101 i frisørbesøk. Er det sosialt akseptabelt å være stum, eller ler frisøren innvendig av denne forknytte personen som kommer litt for sjelden og fører samtaler på nivå med en femåring? Hva snakker man om?