Vi satt alle lamslåtte lørdag morgen, da vi våknet til et tall som var hinsides fatteevne. “Åtte?” spurte jeg, sikker på at jeg hadde hørt feil. “Nei, åtti”, lød bekreftelsen. Lammelsen vil ikke helt gi seg, men erstattes langsomt av et håp om at noe ondt kan bli kimen til noe godt.
Jeg er, som alle andre her i landet i dag, stolt og rørt over de rolige, verdige støttemarkeringene som har gått over hele landet etter terroraksjonen fredag. Det er fint å se at vi kan stå samlet om det fredelige, åpne demokratiet vi er så heldige å få leve i, fint å se et helt folk samlet i sorg og håp, ikke i hat.
Samtidig kan jeg ikke fri meg fra en nagende følelse. Dersom gjerningsmannen hadde vært en av dem, i stedet for en av oss, hadde vi da vært like raske til å fri oss fra hat og hevntanker? Ville folket vært like samlet om troen på en verdig rettssak og rettferdig dom?
Vi så kimen allerede i timene etter bomben, før noen visste hvor blond og innfødt gjerningsmannen var. Muslimer og tilfeldige “annerledesnorske” ble åpent trakassert i gatene. På Facebook boblet muslimhatet, vennelisten min ble raskt litt kortere da enkelte fjerne bekjente viste sine sanne ansikt. Da de første rapportene om den høye, ariske mannen på Utøya tikket inn la det seg en demper over den aggressive stemningen. Hat ble til vantro.
Bekreftelsen kom, gjerningsmannen var den norskeste nordmann, en av oss. I vår kollektive oppslutning om demokratiet vi ikke visste hvor mye vi elsket, ligger det kanskje en liten, liten flis av skam dypt begravet. Jeg kjenner litt på den. Og samtidig lettelsen jeg følte allerede da de første rapportene om den blonde dukket opp, håpet jeg øynet om at denne hendelsen likevel ikke ville bli starten på en ny opptur for innvandrerhat, muslimhets, hevn og splittelse.
Jeg skulle så gjerne tro på at Norge ville stått like samlet i sorgen, like fokusert på håpet i stedet for hevnen, dersom det hadde vært islamistiske ekstremister som sto bak terroraksjonen – en av dem, i stedet for en av oss. Men jeg klarer det ikke.