Posts Tagged ‘bokanmeldelse’

Song for Eirabu

fredag, september 28th, 2012

Song for Eirabu av Kristine Tofte fenget først oppmerksomheten min på grunn av navnet, selvsagt. Jeg plukket med meg første bok, Slaget på Vigrid, nesten på autopilot i bokhandelen da den kom ut for noen år siden. En bok med mitt navn på? Selvsagt måtte jeg ha den!

Det tok ikke mange sidene før jeg var solgt, og jeg leste til langt på natt de få dagene det tok meg å lese ut første bok. Siden da har jeg ventet på bok to, men da den kom ut tidlig i sommer sto jeg på farten og fikk ikke summet meg til å gå til innkjøp før denne måneden. Selv da gikk det en ukes tid før jeg faktisk fikk åpnet den. Men så var det gjort, igjen – lange netter med lesing gikk nesten sømløst over til altfor tidlige morgener med mye kaffe.

For dette er faktisk ikke bare det beste som noensinne er skrevet av norsk fantasy. Det er på høyde med det beste av de etablerte internasjonale klassikerne. Gjenkjennelsesfaktoren og sjangertroen går helt i ett med følelsen av at dette er noe helt nytt, milevis unna klisjeene og formlene som preger mye av fantasylitteraturen. Språket er fullkomment. Hver eneste person har sine følelser, kvaler og mål, samtidig som handlingen driver deg framover side for side.

Universet som er skapt for boken blir aldri forklart i slike omstendelige, tvungne vendinger som ofte skjemmer fantasy-litteratur som må introdusere leseren for kultur, magi og geografi i en alternativ virkelighet. I Song for Eirabu bygger universet seg selv, nesten umerkelig, og det er et univers som føles like komplett, komplekst, konsistent og troverdig som Tolkiens Midgard.

Song for Eirabu handler altså om tre unge søstre hvis skjebner hver for seg er tett knyttet til spådommen om verdens undergang. Det er en verden vi kjenner igjen som norrøn, samtidig som den står på sine egne ben, med egne guder, skikkelser og myter. I Slaget på Vigrid følger vi to av søstrene, Ragna og Berghitte, ut i verden. I Vargtid følger vi alle tre hjem igjen – men hvordan det blir med verdens ende skal jeg ikke avsløre. Les den!

Brukertesting – praktisk og upraktisk

fredag, september 16th, 2011

For ordens skyld

Jon Gunnar Wold, en av forfatterne av boken Praktisk brukertesting, etterlyste bokanmeldere via Twitter. Jeg er interessert i temaet og meldte meg frivillig til å teste boken. Dette er dermed en sponset bloggpost, men jeg har ikke mottatt annen kompensasjon enn selve boken for å skrive om den.

Om meg

Jeg har tidvis skrevet om jobb her på bloggen, men en god del av leserne har antakelig ikke helt klart for seg hva jeg jobber med. Jeg er testleder og teknisk tester i Vizrt, som (blant annet) utvikler kontrollsystemer for tv-grafikk. Vi lager altså ikke selve grafikken, men verktøyene som brukes for å lage den og få den spilt ut på luften. Jeg bruker mye av tiden min på å planlegge test og grave fram nødvendig teknisk informasjon om kommende systemer og funksjonalitet, men får også leke med morsomme duppeditter. Teamet mitt fokuserer mest på funksjonell testing, men har lav terskel for å rapportere om ting som går på ren brukervennlighet. I tillegg har noen utviklere på avdelingen eksperimentert med brukertesting og oppnådd gode resultater med svært enkle midler.

Om boken

Til poenget. Boken heter altså “Praktisk brukertesting”, og den er akkurat det den gir seg ut for å være. Jeg kom meg greit gjennom hele boken på en halv arbeidsdag. For de som har enda mindre tid å avse åpner boken med en presentasjon av ulike roller som kan tenkes å ha nytte av boken, med tips om hvilke kapitler de bør se spesielt på. Det er et gjennomgående fokus på nytteverdi i arbeidslivet, og en god balanse mellom det ideelle og det oppnåelige.

Før jeg åpnet boken hadde jeg en konkret liste av spørsmål jeg håpet å finne forslag til løsninger på:

  1. Hva skjer med resultatene av brukertest når deadline nærmer seg og kunden skal på luften med den nye funksjonaliteten på tirsdag?
  2. Hvordan håndterer man brukertesting med en målgruppe som er vanskelig å definere og ikke minst vanskelig tilgjengelig?
  3. Hvordan kan man praktisk gjennomføre brukertest av svært komplekse systemer?

Min personlige dom over boken blir dermed avhengig av i hvilken grad jeg fikk nyttige svar på disse spørsmålene. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer generelt om boken. Dette er ikke den første teksten jeg leser om brukertesting, selv om jeg på ingen måte er ekspert på området. Det de fleste tekster om brukertesting har til felles er at de er fokusert på metode. I så måte ble jeg svært positivt overrasket over Praktisk brukertesting.

Det er riktignok et kapittel om metode, og det kapittelet sier bare en brøkdel av det det kunne ha sagt. Mesteparten av boken dreier seg om andre ting: Ren praktisk gjennomføring av brukertester, ned til detaljnivå med forslag til sjekklister. Hvordan logge og analysere resultatene, og ikke minst – hvordan få gjennomslag for å gjøre endringer basert på resultatene. En fornuftig prioritering, spør du meg. Metodikk finnes det hauger av annen tilgjengelig litteratur på, og den store bøygen er ikke egentlig å finne ut av metodene, men å få noen konkrete resultater av testingen, i form av bedre produkter.

Boken er tydelig skrevet av folk med mye praktisk erfaring, og bruker flittig sitater fra og referanser til andre erfarne kilder. Den er konkret og behagelig kortfattet, men samtidig fleksibel, og fokuserer gjennomgående på praksis framfor teori – learning by doing. Det dukker likevel opp en påminnelse mot slutten om at brukertesting ikke erstatter interaksjonsdesignere.

En ekstra styrke er at boken er skrevet på norsk, med det norske arbeidsmarkedet som utgangspunkt. Du skal ikke forbi mange landegrenser før du finner store forskjeller i bedriftskultur og brukerkultur. Rådene som gis er fornuftige i forhold til norsk kultur, og eksemplene er hovedsakelig fra norske bedrifter. Dermed er de lett omsettelige i praksis, for ferske brukertestere som tester systemer utviklet i Norge for norske brukere.

Dette er som sagt en styrke, men samtidig en svakhet. Jeg savner et avsnitt eller to om det internasjonale aspektet, både med tanke på brukermassen (i hvilken grad kan man generalisere brukertest gjort i ett land til brukere i et annet?) og med tanke på forankring av brukertesting innad i en internasjonal organisasjon med utviklere i mange land. Kanskje i neste utgave?

Så tilbake til utgangspunktet. Spørsmålene mine var ikke enkle, og de har ikke enkle svar. Boken behandler temaet om tidsfrister på realistisk vis. Noen ganger er det rett og slett ikke tid – prøv igjen neste gang, og planlegg bedre fra start av. Det forutsetter riktignok at den som er interessert i å kjøre brukertesting er med ganske tidlig i prosjektet, og ikke minst at prosjektet er veldefinert. Som så mange andre bøker om test og prosess bærer Praktisk brukertesting preg av konsulentbransje og prosjektbasert utvikling, der man har en plan, en kravspesifikasjon, en prosjektleder og en gruppe mennesker som jobber på et bestemt prosjekt i en bestemt periode. I min bedrift er ikke dette alltid (eller ofte) tilfelle. Spørsmål to og tre blir ikke egentlig besvart.

Vil jeg nå hoppe til verket og sette i gang brukertester på jobben?

Tja.

Produktene jeg jobber med har en del aspekter som gjør at brukertesting ikke er helt rett fram. Som nevnt innledningsvis:

  • Målgruppen er vanskelig tilgjengelig. Brukerne er ulike yrkesgrupper hos TV-stasjoner rundt omkring i verden. For de spesifikke produktene jeg har testansvar for er det mest relevant å kjøre brukertest på journalister og operatører – det vil si de som legger informasjonen inn i systemet, og de som sørger for at den blir spilt ut på luften til rett tid. Det er ikke praktisk og ressursmessig mulig å få brukerne til å komme til oss – vi må komme til dem. Selv da kan det være vanskelig å få tilgang til testpersonene vi trenger.
  • Testmiljøet er komplekst og kostbart. En ren oppgavebasert test vil ikke være god nok for oss, ettersom en viktig faktor er hvordan systemet fungerer under tidspress med mange beskjeder som flyr fram og tilbake og ting som må endres på sekunders varsel. TV-seere ville bli overrasket over hvor kaotisk situasjonen i kontrollrommet kan framstå under sending, selv om de som sitter der har full kontroll. Noen sekunders forsinkelse som ingen ville lagt merke til i en veldefinert test i rolig setting vil være et stort problem under sending. Å sette opp en egen, realistisk lab er for dyrt og uansett nesten umulig (se neste punkt), og å få tilgang til tv-selskapenes egne kontrollrom er heller ikke rett fram.
  • Målgruppen er vanskelig å definere. Systemene våre integrerer tett med øvrig programvare og hardware hos kunden, og det er milevise forskjeller i oppsett og konfigurasjon fra kunde til kunde. Det er tildels store forskjeller i både brukergrensesnittet og arbeidsflyten. Dermed er vi på gyngende grunn når vi skal prøve å generalisere testresultater og ikke minst prioritere hva som er viktigst å endre. Endringer gjort for å tilpasse produktet til arbeidsflyten til en kunde fører ikke sjelden til at en annen kunde roper opp i protest fordi det kompliserer arbeidsflyten hos dem. Det betyr ikke at brukertest er umulig, men det betyr at vi trenger et mye bredere datagrunnlag enn de 3-5 testpersonene boken legger opp til – og fra kunder over hele verden.

At brukertesting kunne være nyttig for oss er det liten tvil om. Vi, som alle andre, har utfordringer på brukergrensesnittfronten, og de spede forsøkene som har vært gjort har vist at det er mye å hente. Likevel nøler jeg med å sette i gang brukertest av annet enn enkelte, begrensede prosjekter og funksjoner. For de fleste produktene tror jeg kost/nytte vil være større med andre tiltak, i alle fall der vi er nå. For eksempel:

  • Det er vedkjent at verken utviklerne og testerne har tilgang på nok domenekunnskap. Det kan vi gjøre noe med, på ulike måter. Økt domenekunnskap gir ikke automatisk gode brukergrensesnitt, men det øker sannsynligheten for at man utvikler det kunden egentlig trenger for å utføre arbeidsoppgavene sine.
  • Fattigmanns brukertest: Ren observasjon av brukere i deres eget miljø, mens de utfører sitt vanlige arbeid. Denne metoden har vi i testavdelingen allerede tatt i bruk, men arbeidet kan og bør både systematiseres mer og følges bedre opp – og deretter utvides. Selv om dette ikke kan regnes som en brukertest, har Praktisk brukertesting mange nyttige råd som kan brukes også på denne metoden, spesielt med tanke på analyse og bruk av resultatene

Konklusjon

Hvis du snuser på brukertesting og trenger en dytt for å komme i gang, er dette boken for deg. Hvis du allerede har litt erfaring og kunne tenke deg gode tips for å forbedre måten du jobber på, er det også boken for deg.

Verdi for pengene er ikke så relevant som mål, en bedrift som har råd til å kjøre brukertester har uansett råd til de få kronene denne boken koster. Viktigere er at den er verd arbeidstiden som går med til å lese den. Den er både kort nok, tydelig nok og nyttig nok.

Ikke ta deg nær av at jeg er vrang – jeg mener at brukertesting er en verdifull arbeidsmetode og bør brukes overalt der det er praktisk og ressursmessig gjennomførbart. For de aller fleste IT-prosjekter er det det.

Religionsseksuell kjedsommelighet

søndag, juli 31st, 2011

Jeg har hatt Dag Øistein Endsjøs “Sex og religion” liggende på hyllen en stund, og i grunnen gledet meg til å komme i gang med den. Jeg liker å lese populærvitenskap og populærhumaniora, og som enhver tabloidredaktør kan fortelle deg, alle liker å lese om sex. Sex er jo en ganske sentral ingrediens i de fleste menneskers liv – noen ville driste seg til å si avgjørende.

Desto større var skuffelsen da jeg kom i gang med boken. Det skal godt gjøres å skrive kjedelig om sex, enda mindre om kombinasjonen sex og religion, men det er akkurat det forfatteren har klart.

For det første er boken ekstremt repetitiv. Poenger som godt kunne vært avklart på et avsnitt eller to fyller flere sider, og kommer gjerne tilbake et par ganger til senere i kapittelet, og med nesten samme vinkling i neste kapittel.

Dernest er den svært ordrik. Ved å slå opp på en tilfeldig side mens jeg skriver dette kan jeg gi et eksempel: “Mange ganger er det vanskelig å se i hvilken grad det i det hele tatt er mulig å identifisere spesifikke religionsseksuelle regler for homosex.” Denne typen vendinger er regelen heller enn unntaket, og gjør teksten tørr og tunglest.

De to faktorene over gjør at det er vanskelig å følge en rød tråd i teksten. Det kan virke som strategien har vært å pøse på med absolutt alle detaljer forfatteren har klart å finne kilder på. Det ville vært en fordel med en strammere redigering, både av kildetilfang og presentasjon.

Selv om dette ikke oppgis i klartekst, har forfatteren en tydelig agenda i forsvaret av homofili. Dette temaet tar overhånd og kommer i veien for en nøytral og opplysende gjennomgang av fagstoffet. Homosex har en framtredende plass i alle kapitlene, og den presenterende stemmen glir jevnlig over i agitasjon. I etterkant ser jeg på Wikipedia at Endsjø er omtalt som “en viktig ideolog i den norske homobevegelsen”. Det i seg selv har jeg ikke noe problem med, men det hadde forekommet meg ærligere å presentere boken som et forsvarsskrift for homofili enn som en på overflaten nøytral fagbok om sex og religion i et historisk perspektiv. I så fall ville jeg lest den med andre forventninger.

Alt er riktignok ikke svart. Boken inneholder utvilsomt mye informasjon for den som leter, og for de som ønsker å lære mer er kildelisten omfangsrik. Likevel er hovedinntrykket at jeg har kjedet meg gjennom en massiv mengde fyllord for å ikke egentlig lære så mye jeg ikke visste fra før.

En eller flere politimenn

mandag, juni 6th, 2011

Jeg har lest “The Third Policeman” av Flann O’Brien, og min litteraturviterprogrammererkollega Bjørn har ønsket seg en bloggpost om den.

Jeg er ingen litteraturviter, så jeg kommer ikke med noen dype analyser i tråd med Bjørns hovedoppgave om verket. Det viktigste spørsmålet jeg svarer på er om jeg satte pris på å lese boken. Det skal jeg komme tilbake til.

Her snakker vi altså postmoderne i et nøtteskall. Boken er passelig surrealistisk, og har innimellom den fine evnen til å gjøre deg litt usikker på om opp fremdeles er opp, ned fremdeles ned og hvorvidt opp og ned er begreper som overhodet gir mening. Språket er lekent og har mange originale bilder som lar leseren se vanlige (og uvanlige) ting i et nytt lys.

Here I gave some sound again, hearing my own voice as if I was a bystander at a public meeting where I was myself the main speaker.

Gjentakelser er sentralt:

The distance we walked in this country I do not know but we arrived in the end at some place where we stopped without proceeding farther.

‘It is here somewhere,’ the Sergeant said, ‘or beside a place somewhere near the next place adjacent.’

Språket er ofte så tilstedeværende at det legger seg foran selve historien. Jeg liker å kunne miste meg selv i en god bok, men her snublet jeg ofte underveis i ekstrem adjektivbruk. Som god lingvist elsker jeg oppfinnsom ordbruk og uventede vendinger, men helst i små doser av gangen (også grunnen til at jeg svært sjelden leser Terry Pratchett). Store deler av teksten går omtrent som dette:

‘But that is impossible, it is a very unreasonable requisition,’ he said, ‘it is vexatious and unconscionable,’ he added legally.

Handlingen er på mange måter underordnet. Det er en klassisk reise til et absurd fantasirike – tenk Nils Klim – ispedd referanser til en fiktiv filosof. Sentrale tema er sykler, døden og evig liv.

Og så tilbake til det viktigste. Er det en god bok, sett at man er en helt vanlig leser, og ikke litteraturviter med hang til overanalyse?

Til det må jeg svare et kontant nja. Jeg tror det er meningen den skal være morsom, men mangler underfundigheten jeg setter mest pris på i humoravdelingen. Totalt sett ble de gode øyeblikkene overskygget av anmassende, altomfattende språk. Men liker du både postmodernitet og Discworld, bør du kanskje gi de tre politimennene en sjanse.

 

De indoeuropeiske språkenes historie

tirsdag, november 9th, 2010

Jeg prøver å holde lingvistikken ved like ved å lese litt fag fra tid til annen. Det blir nok helst av det populærvitenskapelige slaget, nå sist Ola Wikanders “De indoeuropeiske språkenes historie – Et tre med mange grener”. Boken har fått gode kritikker, og jeg plukket den opp på bakgrunn av anmeldelsen i Bergens Tidende. Jeg lot meg dessverre ikke imponere like mye, uten at bildet er helsvart.

Med min lingvistbakgrunn var fagstoffet i boken uproblematisk. Likevel synes jeg at flere av kapitlene er for heseblesende lagt opp, spesielt de som handler om grammatikk. Det lesses på med eksempler, og forfatteren kunne med fordel stoppet opp og dvelt ved ett eller to eksempler, og heller kuttet ut en del av oppramsingen.

Språket er heller ikke helt flytende og bærer preg av gjentakelser, spesielt av begrepet “i grunnen”. Noe av haltingen kan naturligvis skyldes oversettelsen. Oversetterens valg om å fornorske alle eksempler som opprinnelig henviser til svensk skurrer også litt for meg. Boken er likevel ikke tunglest.

Forfatteren forklarer godt om lydlover og bruken av dem. Kapittelet om hvordan deler av kulturen og miljøet kan rekonstrueres ut fra vokabularet som finnes er fascinerende lesning. Mot slutten blir boken tidvis morsom (Visste du at indoeuropeiske kuer sier Gwooou?), og det virker som både språk og penn glir glattere i de siste kapitlene. Fagfeltets utvikling er godt beskrevet, og konkurrerende teorier presenteres med sine for- og motargumenter.

Det største aberet med boken er at den er repetitiv, spesielt der forfatterens kjepphester kommer inn i bildet. Det er fornuftige kjepphester, men de har fått altfor stor plass. Dette gjelder særlig poenget om at man ikke kan sette likhetstegn mellom språk og rase, eller språk og kultur. Dette gjentas til det kjedsommelige i ulike innpakninger, og man kan ane at fagfeltet har måttet forsvare seg mot koblinger mot nazistenes teorier om den ariske rase litt for ofte. I tillegg kommer stadige gjentakelser av poenget om at rekonstruksjon i sin natur er usikkert siden vi ikke har noen kilder, og at resultatene nok vil framstå som haltende for en “innfødt protoindoeuropeer”. Neste avsnitt fortsetter like fullt med “Det er åpenbart at …” Boken gir likevel en svært nøktern framstilling av fagfeltet, og lover neppe noe faget ikke kan holde.

Jeg vil anbefale denne boken dersom du er en av dem som får en varm og lodden følelse av ord som “ergativ” og “laryngal”, eller hvis du bare er interessert i å lære litt om diakron lingvistikk. Det finnes ikke mye populærvitenskapelig litteratur på norsk om dette emnet, og en del av det som har vært skrevet på andre språk er hoppende ukorrekt etter dagens vitenskapelige standarder. Forkurs i fonetikk og lingvistikk er ikke påkrevet, men vil sikkert hjelpe deg på vei i lesingen.

Boksommer

tirsdag, juli 14th, 2009

Det mangler litt på skriveinspirasjonen i sommersløvheten. Til gjengjeld leser jeg desto mer. Følgelig, en liten oppsummering av hva jeg har pløyd gjennom hittil i sommer, og hva jeg kan anbefale av det.

Jan Guillou – Tyvenes marked

Streit skandinavisk politikrim. Slett ikke verst. Anbefales til dager du helst ikke vil bruke hjernen til noe.

Kristine Tofte – Song for Eirabu

Ny norsk fantasy. Du har sikkert lest bokanmeldelse i en avis eller blogg nær deg. Kan helhjertet anbefales. Språket flyter lett og godt, og historien er så velskrevet og fengende at jeg til tider følte jeg leste saga og ikke fantasy. De overnaturlige elementene er elegant flettet inn i handlingen på en måte jeg savner i mye fantasylitteratur. Dersom du ikke har lest noe særlig norrøninspirert litteratur tidligere kan du ha nytte av Bharfots ordliste.

Daniel Tammet – Embracing the Wide Sky

Om du skal lese bare en bok av denne forfatteren, vil jeg heller anbefale hans forrige bok, Born on a Blue Day. Embracing the Wide Sky spinner videre på temaet om hvordan hjernen, og da spesielt den autistiske hjernen, fungerer. Mye er interessant stoff, men bærer til tider for mye preg av at forfatteren ikke er fagperson på feltene han berører. Det er unøyaktigheter, enkelte fakta- og referansefeil, og til tider simplistiske konklusjoner. Jeg er glad i populærvitenskap, og forventer høyere faglig standard enn dette. Men som innledning eller utgangspunkt for videre lesing om temaet fungerer den. Den er språklig velskrevet og ikke direkte misvisende, så lenge du passer på å tenke selv underveis.

Alexander McCall Smith – The No. 1 Ladies’ Detective Agency

Annerledes krim. Settingen er Botswana, stemningen er avslappet og underfundig, og du føler deg nesten tilstede i omgivelsene. Finfin bok for sløve dager.

Garth Nix – Lirael

Garth Nix – Abhorsen

Jeg leste første bok i denne serien, Sabriel, i fjor. Den gang ble jeg ikke helt hekta. Jeg likte historien og plottet, men syntes ikke språket fløt så godt som det burde. Spesielt de magiske elementene ble overdramatisert og fungerte ikke som en integrert del av helheten. Likevel bestemte jeg meg for å kjøpe oppfølgerne, og uten å angre. Språket og historiefortellingen kom seg veldig, selv om det fremdeles er ting som butter innimellom. Og selve historien som fortelles er absolutt lesverdig.

Elizabeth Moon – Speed of Dark

Jeg-personen i denne fremtids-scifien er en autist som fungerer godt i hverdagen takket være omfattende trening som barn og god tilrettelegging i arbeidsmiljøet, der han jobber med mønstergjenkjenning sammen med andre autister. Den gir et fascinerende innblikk i hvordan det kan være å være autist. Forfatteren har selv en autistisk sønn. Men autisme i seg selv er egentlig ikke hovedpoenget i boken. Det dukker nemlig opp en kur som fungerer på voksne autister, som kan gjøre dem “normale”. Boken kretser rundt dette temaet og tanker om hva som gjør en person til akkurat den personen. Kan man endre på hjernen og fremdeles være seg selv? Hvor store endringer må til, man endrer seg jo tross alt hver eneste dag? Og er det egentlig et problem å bli en annen enn den man var før? Det gis ingen konklusjoner, og karakterene i boken gjør ulike valg på ulike grunnlag. Velskrevet, med mye mat for tankene.

Charlaine Harris – Dead until Dark

Dead until Dark faller inn i kategorien humoristisk vampyr-chick-lit. Det finnes overraskende mye av det, jeg har tidligere pløyd meg gjennom store deler av MaryJanice Davidsons Undead-serie. Lettlest, forsåvidt underholdende, men nei, ikke spesielt bra. Les den gjerne om du finner den slengende rundt et sted, men det er ikke nødvendig å gå til innkjøp.

Val McDermid – The Mermaids Singing

Mer krim, eller rettere sagt thriller. Den har alt hva sjangeren krever, og gjør jobben når du er i det humøret.

James M. Cain – The Postman Always Rings Twice

En klassiker. Jeg kjøpte den fordi jeg alltid har lurt på hva tittelen henviser til, men ble ikke noe klokere av å lese boken. Det dukker ikke opp en eneste postmann. Jeg måtte slå opp på Wikipedia for å finne forklaringen. Boken er skrevet i samme knappe stil som finnes hos en del samtidige forfattere. Liker du Hemingway og Steinbeck vil du antakelig sette pris på denne. Jeg gjorde det.