Posts Tagged ‘barn’

Barnefamilien og bilen

søndag, februar 21st, 2010

Her i Bergen hvor giftskyene i perioder har ligget tungt over byen, har det vært lange debatter i alle medier om hvordan vi kan bli kvitt driten. Forurensningen, altså, og da spesielt luftforurensningen. Bilen peker seg ut som en åpenbar synder, og det store spørsmålet er hvordan man skal få folk til å kjøre mindre bil. Det mest seriøse forslaget som stadig kommer opp i debatten er køprising, altså en form for bompenger der det koster mer penger å kjøre i rushtiden. Biler i kø skaper enda mer forurensning enn biler som kjører fort forbi, og biler i rushtiden er som regel fylt med enkeltpersoner som kjører seg og matpakken sin til jobb.

Motstanderne av køprising begrunner det som regel med hensynet til barnefamiliene. Barnefamiliene trenger bilen, må skjønne. Og de må jo slippe å betale for det.

Vel – Hei, verden. Jeg er barnefamilien. En av dem, i alle fall. I likhet med de fleste andre barnefamiliene består vi av foreldre som skal på jobb på hver sin kant av kommunen, og barn som skal i barnehage. Og som representant for en barnefamilie har jeg en todelt protest:

  1. Barnefamilier ikke absolutt ha bil, selv om barn skal leveres i barnehage. Ja, det er tungt å gå en halvtime hver vei til barnehagen, og en halvtime derfra med buss til jobb. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Det går an å legge opp hverdagen på en mer bærekraftig måte, selv om det kanskje betyr at man må planlegge livet og hverdagen på en annen måte enn om man baserer seg på bilbruk.
  2. Om barnefamilien forurenser, så skal barnefamilien betale for det. Akkurat som alle andre. Det er vårt pokkers ansvar å lære opp barna våre til mer bærekraftige mennesker enn det vi selv har vært hittil, og da kan vi starte med denne enkle leksen.

Da vi ventet vårt første barn, fikk vi stadig spørsmål om hva slags bil vi hadde tenkt å kjøpe. “Å, bare vent!” fikk vi høre da vi sa vi ikke hadde tenkt å kjøpe bil. Nå er nummer to snart på plass, og spørsmålene også: “Men nå blir dere vel nødt å kjøpe bil?”. Joda, en del ting ville vært enklere med bil. Mange ting ville vært enklere med privat helikopter også. Eller butler, kokk og hushjelp. Men det er mest en vanesak. Når bilen ikke er der, så savner vi den heller ikke, fordi vi har lagt opp livet slik at bil ikke er en naturlig del av rutinene. Og du aner ikke hvor mye taxi man kan kjøre for de pengene det koster å ha bil i et år.

Det ble kaldt ute

mandag, februar 15th, 2010

Da det ble kaldt ute ble det kaldt inne også. Ikke i hele huset, men blant annet på rommet der datamaskinen står. Derfor ble det til at jeg ikke leste noen blogger i mesteparten av desember og januar. Ikke skrev jeg noe heller. Men jeg fikk lest noen bøker, i det minste. Og så ble vi lei av all den ufyselige kulden og snøen og stakk av noen uker. Men nå er vi tilbake, selv om snøen ikke er borte ennå. Det er vel håp om at den forsvinner om noen uker? Nevnte jeg at jeg ikke liker fortau med snø på?

Pusen har fått tunfisk og ser ut til å ha tilgitt oss fraværet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for jobb igjen i morgen. Regner med jeg klarer å komme meg på autopilot via dusj, barnehage og buss før sjokket treffer meg i kontorstolen.

Om noen uker starter tredje trimester. Forslag til jentenavn mottas. En eventuell vinner premieres, men juryen er streng, innbyrdes uenig og forbeholder seg retten til å forkaste alle innsendte forslag.

Siste nytt: Journalister kan ikke trekke konklusjoner

mandag, desember 7th, 2009

Journalister kan ikke statistikk, har jeg påstått ved en anledning. Dagens nyhet er at journalister ikke kan trekke konklusjoner heller. Amming gir gløggere barn, slår BT stort opp i dag.

Jeg har ikke lest forskningen artikkelen bygger på, men så langt jeg kan dedusere ut fra beskrivelsen av dataene man bygger på, har det ikke vært samlet inn noen data om amming.

I korte trekk: Man har sammenlignet barn født før og etter foreldre fikk 18 ukers betalt permisjon. Ut fra disse dataene har man påvist at barn født etter betalt permisjon ble innført, har høyere intelligens. Hvor stor forskjellen er, kommer ikke fram i artikkelen.

Ettersom dette tydeligvis er et vanskelig konsept å forstå for enkelte journalister, prøver jeg med teskje: Uten å samtidig undersøke forskjellen mellom ammende og ikke-ammende mødre med betalt fødselspermisjon, har man absolutt ingen holdepunkter for å kunne påstå at det er ammingen som ligger til grunn for den økte intelligensen. Ikke minst fordi det finnes flere andre aktuelle forklaringer.

Mange andre undersøkelser peker på viktigheten av en god tilknytning mellom barn og stabile omsorgspersoner i en tidlig alder. Det er nærliggende å ville undersøke om ikke denne faktoren er minst like viktig som amming.

Andre undersøkelser igjen peker på betydningen foreldrenes utdanningsnivå har på barns skoleprestasjoner. Det kunne være interessant å undersøke om ikke mødre med høy utdanning er overrepresenterte blant de som begynte å ta permisjon da den ble betalt, men som ikke tok permisjon tidligere.

Det er altså en kortslutning å hoppe direkte til konklusjonen om at amming er årsaken til resultatene forskerne har funnet fram til. Dette antar jeg at forskerne vet, og dermed ikke påstår i undersøkelsen sin. Det ville vært en stor fordel om journalister som skriver om forskning også hadde slike grunnleggende kunnskaper om årsak og virkning.

Fra barn og fulle folk…

fredag, september 25th, 2009

Toåringen dypt opptatt av duplo-klosser, mens mammaen prøver å forhøre seg om hva hun har gjort i barnehagen i dag:

  • Meg: Hva fikk dere å spise i barnehagen i dag?
  • Snuppa: Mhm
  • Meg: Tomatsuppe?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Med makaroni?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Og flodhestbiter?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*

Lille Petter edderkopp

onsdag, august 5th, 2009

I går morges var jeg og nesten-toåringen på vei til barnehagen. Idet vi gikk ned trappen utenfor huset så jeg en diger, langbeint edderkopp. Pedagogen i meg våknet:

– Se! En edderkopp!

– Æss!

– Nei, det er vel ikke noe æsj, det er jo lille Petter edderkopp, som vi synger om!

– Æss!

Så mye for pedagogikken og å vekke interesse for naturen. Det er visst pusekatter og krokodiller som er in i år…

Et kanineventyr

torsdag, mai 21st, 2009

Englebarnet overnattet hos besteforeldrene i går natt. Om morgenen ble hun levert i barnehagen. Pappa hentet, tok med seg sekken med pysj og matboks, og dro hjem. Ikke før til kvelden oppdaget vi at den kjære kaninen Linne ikke var blitt med hjem. (Digresjon: Opprinnelig het kaninen Ninne, men på ett eller annet tidspunkt skjedde det vi antar er en sammenblanding med favoritten blant de voksne i barnehagen, Linn. Og kaninen ble omdøpt til Linne.)

Etter litt telefonering fikk jeg brakt på det rene at kaninen var blitt med inn i barnehagen, og ikke lå igjen hos besteforeldrene eller i bestefars bil. Den voksne som tok imot hadde lovet å putte den i sekken, men det hadde nok blitt glemt i kaoset. I dag er det himmelsprett, i morgen er det planleggingsdag, og så er det helg. Vi belaget oss på fem lange kvelder uten at Linne kunne være med i sengen. Englebarnet fikk et bad og ble puttet i seng med en annen bamse, som ble noenlunde godtatt av en trøtt og ellers ganske fornøyd tass. Men roen kom ikke helt.

Plutselig ringte telefonen, og det var bestefar som ringte fra barnehagen. Han var ute og kjørte i området uansett, og hadde dratt innom barnehagen og fått vaskepersonalet til å lete. Etter en god stund ble den bortkomne funnet i garderoben til en annen avdeling. Linne ble levert på døren. Jeg listet meg opp til sengen der englebarnet ennå ikke hadde sovnet, leverte den lodne, og fikk kontant den andre bamsen i retur. Verdensbalansen gjenopprettet.

Den lykkeligste tiden i ditt liv

torsdag, april 16th, 2009

Dette begynte som et svar til utsagnet “Jeg har aldri hørt om noen som kjeder seg i barselpermisjon” i kommentarene til Frøken Makeløs’ innlegg om disse merkelige menneskene som har barn. Men det ble lenger enn jeg hadde tenkt, så det kommer i form av blogginnlegg i stedet. Det er mer personlig enn det jeg pleier å blogge. Det er litt skummelt å være personlig. Veldig skummelt, faktisk. Men jeg tror kanskje det går bra likevel.

Jeg kjedet vettet av meg i permisjonstiden. Jeg kjente ingen andre som hadde små barn, gikk og drev gatelangs og kafelangs alene hele dagen med vognen og en unge som aldri sov mer enn 20 minutter i strekk på dagtid før noen få dager før pappaen skulle starte sin permisjon. Da gikk hun plutselig over til å sove en time-halvannen i strekk. Jeg fikk aldri sjansen til å tenke en hel tanke, og ble langsomt komplett nedkjørt av manglende konsentrasjon og voksenkontakt. Mitt største lyspunkt i tilværelsen var kontrollen hos helsesøster en gang i måneden. For jeg passet meg vel for å snakke om baby-ting med venner og kjente, jeg ville jo ikke være en sånn mor som ikke kunne snakke om annet enn baby. Derfor snakket jeg sjelden eller aldri med noen om alt det dagene mine besto av og hodet mitt var fullt av.

Da pappaen endelig kom hjem fra jobb om dagene var småen sulten, og lå ved puppen fra seks om ettermiddagen til elleve om kvelden og prøvde desperat å få i seg dråpene etterhvert som de ble produsert. Så det mest stimulerende jeg fikk foretatt meg var å se uendelige mengder Stargate på DVD. Da hun var fire og en halv måned ga jeg med svart samvittighet jamt faen i alle landets helsesøstre og ammehjelper og deres messing om seks måneders fullamming. Da kom grøten fram. Ikke at det hjalp så mye i begynnelsen, for denne grøten skulle jo blandes med morsmelk, som jeg møysommelig pumpet ut og pådro meg en låst skulder i prosessen, som medførte en rekke besøk til lege, kiropraktor og fysioterapeut for å reparere. Små barn skal ikke ha natriumklorid i kosten, men jeg kan ikke garantere for at mengden salte tårer som ble iblandet morsmelken lå innenfor helsemyndighetenes anbefalte grenser.

I ettertid, da jeg fikk mulighet til å trekke pusten og venne meg til å tenke sammenhengende tanker igjen, innså jeg hvor mye denne perioden hadde til felles med en depresjon. Jeg var så ute av stand til å tenke rasjonelt og handlekraftig at jeg aldri klarte å gjøre en skikkelig innsats for å finne noen, hvemsomhelst, å snakke med til daglig. Jeg gjorde noen forsøk, fant en trilleturgruppe, men strandet på at de nesten alltid startet turene sine fra steder man måtte ha bil for å komme til. Jeg har ikke bil. Jeg var på babykino en gang, men det stresset både meg og babyen ut av vårt gode skinn. Jeg fant en åpen barnehage i nærheten, men klarte aldri å ta initiativet til å gå dit. Og jeg er vanligvis en sosial person, og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker. Men det ble en ond sirkel – jo mindre voksenkontakt, jo mer lodden ble jeg i hodet.

Det første grepet jeg tok da jeg begynte å komme til overflaten igjen var å søke ny jobb. Før permisjonen hadde jeg jobbet fra hjemmekontor. Punkt nummer en på ToDo-listen min var å enten skaffe meg plass i kontorfellesskap, eller finne meg en annen jobb med kontor i Bergen. Sjefen min ville ikke betale for plass i kontorfellesskap. Dermed ble det jobbskifte, og det er antakelig det smarteste jeg har gjort det siste året. Jeg er et mye mer velfungerende menneske når jeg har noen å snakke med og tekniske problemstillinger å gruble over. Selv om det betyr at jeg er en sånn fæl mor som sender småungene i barnehage. Ja, jeg har dårlig samvittighet for det også, til tross for at snuppa blomstret opp nærmest over natten og trives glugg ihjel i barnehagen sin. Kanskje jeg i stedet skal ha dårlig samvittighet for at jeg er en sånn fæl mor som ikke klarte å stimulere barnet sitt nok slik at det tross alt har det bedre i barnehagen. Jeg var ikke særlig stimulerende på slutten av permisjonstiden. Jeg gikk rundt i halvkoma og så på klokken.

Det neste var beslutningen om å planlegge litt før en eventuell neste permisjon. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg trenger og hva jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre for at det skal fungere. Eller i det minste be noen andre tvinge meg til å gjøre. Det går for eksempel an å la være å bry seg om alle advarslene om at hvis man gir ungen flaske, vil det kanskje aldri akseptere pupp igjen. Hvis det skulle skje, så er det upraktisk. Men ikke på langt nær så upraktisk som å være mentalt nedkjørt i et halvt år fordi man aldri får være bare seg selv en gang iblant. Og det kan være at barnet statistisk sett vil score noen tiendedels poeng lavere på en fremtidig intelligenstest hvis det får litt erstatning i tillegg til morsmelk, selv om mye forskning gjenstår på det feltet. Og ja, melkeproduksjonen vil nok ikke øke like mye hvis man bruker erstatning som tillegg. Men når den ikke økte nok av fem timers amming så godt som i strekk hver kveld i halvannen måned, så gjør den det kanskje aldri. Økedøgn, my ass.

Jeg vet jo at jeg hadde mange fine dager og øyeblikk innimellom. Men alt ble liksom overskygget av denne skyen av frustrasjoner,  over å aldri strekke til overfor kravene og forventningene jeg opplevde at samfunnet hadde til meg, og først og fremst over å aldri være helt tilstede i mitt eget liv. I hukommelsen framstår hele denne perioden som en glassklokke fylt av ensomhet og tårer. Og i glassklokken var bare jeg. Jeg kan knapt huske hvordan det var å være mor i denne tiden, hvordan barnet mitt var annet enn som en varm klump som alltid var tilstede et sted i nærheten av glassklokken. Mestringsstrategien min var å bite tennene sammen og vente til det gikk over. Trøsten var at det gjorde det, til slutt, da permisjonen var over.

Men jeg tror ikke jeg er en så verst mor likevel. Egentlig.

Hentet

lørdag, januar 17th, 2009

Inspirert av det forrige diktet jeg blogget, fikk jeg tilsendt en link til et nydelig lite dikt av Johann Grip, fra en diktsamling utgitt i 2003:

HENTET

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel “henta”.
Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik

Trommer og teori

lørdag, januar 10th, 2009

Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!

Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.

I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.

På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.

Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.

En undring i rekken

søndag, desember 21st, 2008

Sånne ting man kan få seg til å lure på når man har barn:

– Hvorfor står det et vannglass med en tom dorull og en q-tips oppi i bokhyllen?