Snuppa på tre og et halvt lurer på det meste om hvordan verden henger sammen. I dag var kylling ett av de hundre temaene.
Snuppa: Hva gjør vi med kyllingen?
Jeg: Vi spiser den. Og de kyllingene vi ikke spiser blir til høner. Hønene legger egg, som vi spiser. Og de eggene vi ikke spiser blir til kyllinger.
Tags: barn
Posted in Sett og hørt | 1 Comment »
Vel, vi er kanskje ikke kommet helt dit ennå. Men gavene er i papir og julekortene gikk i posten i dag. Veden er i hus takket være Aud og Trygve (takk, snille!), og store deler av julematen og juleølet er innkjøpt.
Kontoen så faretruende tom ut, men jobben utbetalte desemberlønningen i dag i stedet for den 25, så da ordner det seg med både resten av julematen og den faste julegaven til Kirkens Bymisjon Bergen. Jeg har funnet frem juleserviset (ja, vi har faktisk det, fikk i fjor!), hengt opp det vesle vi har av julepynt og notert meg at jeg trenger en ny streng for å henge opp julegardiner på kjøkkenet.
Lille julaften blir det vårruller og pepperkakehusbygging, julaften blir det pepperkakebaking på formiddagen og pinnekjøtt til middag. Og presanger i lange baner. Med to småttiser i hus blir det mange gaver, men heldigvis mye av det fornuftige slaget, som klær de trenger.
Jeg prøver å få gjort litt forberedelser hver dag, og i dag har jeg ryddet i lekene. Det som ikke brukes ryddet jeg bort, og resten sorterte jeg i kasser. Vi har hatt fullstendig leke-anarki i heimen, og jeg har blitt mer og mer frustrert over å ha leker overalt til enhver tid. Men det er jo bare vår egen feil, så nå har jeg innført nye regler. Kun en kasse av gangen, som må ryddes bort før den neste blir tatt ut. Og alt skal ryddes bort før barnetv blir skrudd på. Treåringen er jo vant til disse reglene fra barnehagen, så det bør ikke bli så vanskelig å innarbeide hjemme.
Julestemningen er ikke helt der ennå, men nå tror jeg det nærmer seg. God jul, da!
Tags: barn, jul
Posted in Hus og hage | 1 Comment »
I dag har jeg gjort om bagvognen til sportsvogn. Det bitte lille snuskegullet mitt har blitt for lang til å ligge i bagen. Jeg synes nesten allerede jeg ser henne kjøre avgårde til hybelen sin med flyttelasset.
Storesøster på tre har ikke brukt vogn på lenge. Hun har blitt et rekel av en unge, nesten en meter lang, som går i dongeribukse og roper jeg er feeeeerdiiiiiiig! Enn så lenge går det litt i ball med tellingen, men før jeg får snudd meg kommer hun til å komme hjem med annengradsligninger jeg for lengst har glemt hvordan man løser.
Hvor blir tiden av? Og hvor kommer alle disse centimeterne fra?
Tags: barn
Posted in Tanker, Undringer | 4 Comments »
Jeg nevner babygrøt i en bisetning. Eller kanskje noen ser meg putte litt av den moste poteten min i munnen på babyen.
“Hvor gammel er hun?” spør de. Som regel andre foreldre, til små eller større barn.
“Fire måneder”.
“Du har begynt å gi henne grøt?” Det er sikkert bare jeg som hører den misbilligende tonen.
“Ja, hun får litt smaksprøver”. Sannheten er at hun får en hel porsjon grøt og en hel porsjon moste grønnsaker. Hver dag.
Hun tok aldri flasken med morsmelkerstatning vi prøvde å introdusere, til tross for mange forsøk med forskjellige flasker, smokker, melketyper. Gummismokk er ikke mat, mamma, det er jo noe alle vet. Samtidig ble hun sultnere og sultnere, etter hvert våknet hun nesten annenhver time gjennom hele natten. Søvntortur for både liten og stor. Hun var trøtt, grinete og sulten. Og så ble det grøt å få.
Etter litt tid med innkjøring og opptrapping av porsjoner spiser hun nå to store måltider for dagen, grøt og grønnsaker, med glupende appetitt. Hun sover tolv timer i strekk. Og hun er blitt så blid! Mette unger er mye blidere enn sultne unger, pussig nok.
Helsemyndighetene har sitt å si om denne praksisen. Som kjent skal det fullammes til seks måneder. Med den eldste bøtte jeg på samvittigheten med å blande grøtpulveret i utpumpet morsmelk. Denne gangen gjør jeg ikke det engang. Her går det i kokt vann. Og det er til og med gluten i grøten.
Men ikke si det til noen.
Tags: amming, barn
Posted in Tanker | 7 Comments »
Som barn stilte jeg meg opp sammen med mengder av andre barn og ventet på bokbussen annenhver onsdag. Det var det eneste bibliotektilbudet jeg kunne nå uten å bli kjørt til nærmeste kjøpesenter et godt stykke unna. Jeg lånte stabler av bøker, som jeg gjerne leste både to og tre ganger før bussen kom tilbake to uker senere.
Siden den gang har det blitt enda færre bibliotekfilialer, men nå har byrådet i Bergen bestemt seg for å kutte ut bokbussen. Det samme byrådet som halverte eiendomsskatten, ja. Dette i en tid der politikere vektlegger lesekompetanse og leselyst over det meste annet i skolen, med kurs og kampanjer og konkurranser. Hvor mye er pengene som brukes på disse kampanjene verdt om ungene ikke får tilgang til bøker? Det holder ikke å dele ut en gratis bok i begynnelsen av skoleåret og tro jobben er gjort.
Kjære byrådet: Jeg betaler gjerne både hel og dobbel eiendomsskatt, bare dere kan ta til vettet og beholde bibliotektilbudet til barn i hele kommunen. Jeg kan faktisk betale naboens eiendomsskatt også, om så skal være.
Tags: barn, litteratur, politikk
Posted in Tanker | 1 Comment »
… du lurer på hvorfor det er så stille. Babyen skrek jo nettopp fra rommet sitt – har hun sovnet igjen i sengen sin av seg selv? For så å oppdage at nevnte baby ligger ved siden av deg i sengen og drikker melk av puppen.
Tags: barn
Posted in Sett og hørt | 2 Comments »
Etter å ha tatt beslutningen om at vi skal innføre morsmelktillegg til snuppa på 3 måneder begynte jeg å søke på nettet. Først etter konkret informasjon – hva gir vi, hvordan gjør vi det? Deretter tok politikken og statistikken meg, og jeg begynte å søke etter informasjon om hvor mange det egentlig er som fullammer til de anbefalte 6 månedene, og om det virkelig er så anbefalelsesverdig som helsemyndighetene skal ha det til.
I barselgruppen tidligere denne uken spurte helsesøster hver og en av oss fem mødre og fedre som var tilstede med våre 2-3 måneder gamle barn om hva slags mat de fikk. Det viste seg at mitt barn var det eneste av de fem som kun fikk morsmelk. Det fikk meg til å tenke. Jeg har til dags dato nemlig aldri møtt eller snakket med noen som har fullammet i seks måneder. Myndighetenes anbefalinger virker dermed mer egnet til å gi dårlig samvittighet til en befolkning av foreldre som slites mellom hva som regnes for “barnas beste” og hva de selv ser at barnet trenger, enn som noen form for fornuftig og realistisk folkeopplysning.
Da vår eldste datter var rundt tre måneder hang hun i puppen hele kvelden, fra middag til leggetid, uten å bli skikkelig mett eller fornøyd. Dette heter på fagspråket “økedøgn”, men det er det lengste døgnet jeg har opplevd. Det varte fram til hun var fire og en halv måned, da jeg ga opp og med svart samvittighet innførte grøt på menyen. Som jeg pumpet morsmelk til i nye to måneder, til tårer og tenners gnissel.
Nå er vi altså der igjen. Og jeg har ikke tenkt å gå gjennom denne meningsløse øvelsen på nytt. Den dårlige samvittigheten og den nagende følelsen av å feile som mor lurer i bakgrunnen, men denne gangen har jeg forskerne på min side, selv om folkehelsa står på sitt. I siste nummer av Dagens Medisin går overlege Gunnar Helland ved Barneavdelingen på Levanger sykehus imot dagens råd om fullamming i 6 måneder, basert på nyere forskning. Lederen i samme utgave tar også for seg temaet, med en mer politisk vinkling.
Og man kan spørre seg selv – når kun 2% av barn i Norge blir fullammet ved 6 måneders alder, og nesten alle de øvrige 98% vokser opp som normale, sunne og friske unger, hvor viktig kan denne anbefalingen egentlig være? Kanskje man skulle myke litt opp på anbefalingene i retning av realisme, og gi spedbarnsforeldre tillit til egne vurderingsevner?
Tags: amming, barn, kosthold
Posted in Tanker | 8 Comments »
Det går en artikkel rundt på nett i dag om skolemelk til barn som ikke tåler melk. Artikkelen er poengtert, men hopper over det jeg mener er selve grunnpoenget: Er det egentlig så viktig med all denne melken?
Norske barn skal drikke melk. Det er opplest og vedtatt. Norge har en kollektiv psykose når det gjelder melkens posisjon i kostholdet. Som skolebarn på åttitallet drakk jeg pliktskyldigst melken min hver eneste dag. Og det til tross for at jeg egentlig ikke liker melk. Det var melk vi fikk å drikke på skolen, og var man tørst fikk man værsågod drikke melk.
I voksen alder har jeg sluttet å drikke melk. Jeg er ikke laktoseintolerant, jeg er ikke melkeproteinintolerant, jeg bare liker vann bedre enn melk. Siden jeg er voksen kan jeg bestemme at jeg ikke trenger å drikke melk.
Enkelte voksne mener visst at jeg skal tvinge ungene mine til å drikke melk selv om de heller ikke liker melk noe særlig. Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at barn må jo ha melk – enkelte hentyder nærmest at det er i nærheten av vanskjøtsel å ikke fostre opp ungene på melk til hvert eneste brødmåltid. Jeg har ikke intolerante barn, dermed har jeg ikke engang den unnskyldningen. Heldigvis har de to barnehagene vi har brukt til nå ikke stilt noe særlig spørsmål til dette, selv om de har syntes det var litt rart at ungen kunne velge selv om hun ville ha melk eller vann til maten. De er jo vant til at ungene enten skal ha melk – eller så tåler de ikke melk og skal absolutt ikke få melk.
Enn så lenge har jeg ikke skolebarn, men jeg har ingen planer om å tvinge dem til å drikke melk til formiddagsmaten sin, selv om det eneste de får lov å velge mellom på skolen er melk, melk eller melk. Om vannet i skolespringene ikke har blitt noe mer velsmakende siden jeg var barn skal de få med en vannflaske hjemmefra.
(Og før du antyder at jeg driver vanskjøtsel av ungene mine – jeg sørger for at de får i seg både kalsium og vitaminer, bare ikke i form av et melkeglass ved siden av brødskiven)
Tags: barn, kosthold, melk
Posted in Mat, Tanker | 6 Comments »
Mamma: Nå synes jeg du er litt rampete. Kan du oppføre deg fint?
Snuppa: Jeg kan ikke det!
Mamma: Kan du ikke det? Hva skal vi gjøre med det, da?
Snuppa: Tanntråd!
Tags: barn
Posted in Sett og hørt | 1 Comment »
Her i Bergen hvor giftskyene i perioder har ligget tungt over byen, har det vært lange debatter i alle medier om hvordan vi kan bli kvitt driten. Forurensningen, altså, og da spesielt luftforurensningen. Bilen peker seg ut som en åpenbar synder, og det store spørsmålet er hvordan man skal få folk til å kjøre mindre bil. Det mest seriøse forslaget som stadig kommer opp i debatten er køprising, altså en form for bompenger der det koster mer penger å kjøre i rushtiden. Biler i kø skaper enda mer forurensning enn biler som kjører fort forbi, og biler i rushtiden er som regel fylt med enkeltpersoner som kjører seg og matpakken sin til jobb.
Motstanderne av køprising begrunner det som regel med hensynet til barnefamiliene. Barnefamiliene trenger bilen, må skjønne. Og de må jo slippe å betale for det.
Vel – Hei, verden. Jeg er barnefamilien. En av dem, i alle fall. I likhet med de fleste andre barnefamiliene består vi av foreldre som skal på jobb på hver sin kant av kommunen, og barn som skal i barnehage. Og som representant for en barnefamilie har jeg en todelt protest:
Da vi ventet vårt første barn, fikk vi stadig spørsmål om hva slags bil vi hadde tenkt å kjøpe. “Å, bare vent!” fikk vi høre da vi sa vi ikke hadde tenkt å kjøpe bil. Nå er nummer to snart på plass, og spørsmålene også: “Men nå blir dere vel nødt å kjøpe bil?”. Joda, en del ting ville vært enklere med bil. Mange ting ville vært enklere med privat helikopter også. Eller butler, kokk og hushjelp. Men det er mest en vanesak. Når bilen ikke er der, så savner vi den heller ikke, fordi vi har lagt opp livet slik at bil ikke er en naturlig del av rutinene. Og du aner ikke hvor mye taxi man kan kjøre for de pengene det koster å ha bil i et år.
Tags: barn, bil, buss, familie, kollektivtransport, miljø
Posted in Ingen | 11 Comments »
elektroniske pistler fra kjøkkenet is proudly powered by
WordPress
Entries (RSS)
and Comments (RSS).